Filosofering i hverdagen (del 3)

Sitter i sofaen en søndags ettermiddag, været er grått, noe det har vært store deler av denne høsten! Da sønnen min kommer inn for å fortelle meg om noe han har tenkt på! 

Ja, vi er tilbake i filosofiens verden fra et autistisk synspunkt;-)

Vet du, kommer det fra han, jeg har tenkt litt.... Vi mennesker er som et tre! Ja vel, sier jeg, hva mener du med det? Jo, mamma, først er vi et frø, vi vokser og vokser inne i magen, akkurat som frøet gjør i jorda, så blir vi født, og frøet blir født når det kommer opp fra jorda! Så vokser vi og lærer nye ting, treet vokser og får greiner! Greinene er det vi lærer, vi vokser oss store og sterke, akkurat som treet! Treet får nye små greiner ut i fra de gamle greinene, akkurat sånn lærer vi nye ting også! Vi lærer jo nye ting, fra det gamle vi har lært! Vi slutter aldri å vokse, så vi mennesker er som trær...

(Jeg døper forklaringen nå "Livetstre", kanskje det er ut ifra slike tanker det fikk sitt navn? Ikke vet jeg)

Så snur han og går ut av stua, skulle bare fortelle hva han har kommet frem til, og jeg sitter igjen i sofaen, og tenker at han faktisk har rett! Og lurer på hvor tankene hans kommer fra, og hvor mye som foregår i hans hode! 

Dette er en ungdom med autisme, med tilrettelagt skoledag på spesialskole, som fremdeles sliter med å knekke gangekoden, som jeg fikk beskjed at ikke kom til å greie seg selv som voksen!

Og det kan nok være en sannhet i det, han kommer til å trenge hjelp i hverdagen, han kommer til å trenge meg resten av mitt liv, kanskje mer enn det en uten diagnose, allikevel, hans filosoferinger er for meg helt fantastiske, så bryr meg ikke så mye om gangetabellen, for meg er hans tanker så mye mer interessante og viktige! 

Og er dette et typisk trekk hos autister? Denne filosoferingen om verden, autisme og livet? Det å ville skrive en bok om hvordan hans oppfattelse av å være autist er? Sammenligningen, nysgjerrigheten og forklaringen?

Hva er ditt barns filosofering?

Ha en fin dag folkens!

-titti-

Filosofering i hverdagen (del 2)

Nå er jo spørsmålet, hvor mange deler blir det etterhvert, hmmmm:-)

Min sønn liker å tenke på hvordan autister har det, og hvilken grad av autisme de har. Nå skal det sies at han elsker å være autist, og "leker" med tanken å skrive en liten bok om hvordan det er å være autist, så andre kanskje kan forstå det litt bedre (ved andre mener han alle vi som ikke er så heldig å være autist)

I så fall, her om dagen hadde han møtt noen som hadde en mer alvorlig grad av autisme enn det han har!

Denne personen, hadde ikke språk, og dette gikk han lenge å "tygde" på;-) Og han kom frem til det, at han kunne forstå hvorfor denne personen ikke snakket, hans forklaring var: Jeg har autisme, og jeg liker ikke alltid å snakke med mennesker, fordi jeg ikke kjenner dem og forstår ikke alltid hva de sier eller mener! Hvis noen har mer autisme enn det jeg har, så har de sikkert mer av det også, og da er det fult forståelig at de ikke snakker! 

Nå sier ikke jeg at det faktisk er slik, men liker hans forklaring på hvorfor denne personen ikke snakket, en god og kanskje naiv måte å oppfatte det på, men  hva vet jeg egentlig på hvorfor en person med en alvorligere grad av autisme ikke snakker! Det er sikkert en forsker forklaring på dette, og det er bare å opplyse meg om dette:-)

Men her fikk jeg i allefall synspunktet til en som vet hvordan det er å være autist, og sistuasjonen lest og forklart fra et autistisk synspunkt<3

Håper virkelig han bestemmer seg for å skrive denne boka, om den blir utgitt eller ei, er ikke så viktig, det viktigste er at det gir meg et stynspunkt inn i hans oppfattelse av verden, autisme og livet, og at jeg lærer enormt mye om og av han! 

Ha en fin lørdag folkens, og håper filosoferingen i hverdagen er av interesse:-)

-titti-

Filosofering i hverdagen (del 1)

Hei sveis, som tiden går, nå har vi kommet i mål, og det ble skolen jeg mente var det riktige for min sønn<3 Ofte vet mamma best;-)

Så tilbake til poenget i dette innlegget:-P

For tiden er min sønn i det filosofiske hjørnet, han er det fra tid til annen!

Og i dag har vi snakket om blandt annet Gud... Jeg har ikke, som det jeg vet, presset min sønn til noen tro, siden jeg ikke vet selv om jeg tror eller ikke...

I alle fall, nå har han helt på egenhånd kommet frem til en konklusjon han selv føler seg komfortabel med;-)

Det hele startet med, "hva skjer når vi dør?" 

Det han da har kommet frem til er: Når man dør får man to valg, om du vil bli gjenfødt eller komme til himmelen, det er helt opp til deg, om du føler du er ferdig eller om du har noe mer du vil erfare her på jorden!

Nå var han ikke helt sikker på hvilken Gud som da finnes, men det var egentlig ikke så farlig, man kan ha forskjellige guder, de er jo egentlig snille alle sammen:-) 

Jeg spurte han om hva han hadde valgt, og svaret kom klart og selvsikkert: Han hadde nok valgt å bli gjenfødt, og kunne han få velge alt selv, så var det egentlig ikke så farlig om han var gutt eller jente, men at han kom tilbake til jorden som aukkurat den type autist han er (atypisk autisme) for ingenting er bedre enn å være det! Da er man ikke lik alle andre, og man ser og opplever verden på en mye bedre måte enn de fleste mennesker på jorda<3

Er så stolt av hvordan gutten min ser på seg selv og verden, for en god måte å se den på, syntes nå jeg!

Liker ideen om at man får velge, så nå har jeg funnet en tro igjennom min sønn, en tro på valg, egenverdi og kjærlighet<3

Så hva tror du?

Ønsker dere alle en fin lørdagskveld!

-titti-

And Then God Created This Mother….

Jeg vil gjerne dele denne med alle dere fantastiske, sterke og tøffe mammaer der ute i autisme verden:-) Dette er en av mine favoritt "fortellinger"<3

When the Good Lord was creating mothers, He was into his sixth day of 'overtime' when an angel appeared and said,"You're doing a lot of fiddling around on this one."

And the Lord said "Have you read the specs on this order? She has to be completely washable, but not plastic, have 180 moveable parts – all replaceable, run on black coffee and leftovers, have a lap that disappears when she stands up, a kiss that can cure anything from a broken leg to a disappointed love affair and six pairs of hands, ears that will hear things she doesn't want to hear, a mouth that can gently kiss away scrapes and bruises and yet tear the hide right off of those who try anything against the best interests of her child.


Yes, this model will have to be able to sit patiently and listen to outlandish reports about her child without flinching. She will have to hear how hopeless it all is and know that it isn't so. She will have to have those kinds of eyes which don't tear when she hears other mothers talk about how well things are going for their children." 

The angel shook its head slowly and said, "Six pairs of hands, yet? No way." "It's not the hands that are causing the problems," said the Lord. "It's the three pairs of eyes this mother has to have." "That's on the standard model"? asked the angel. 

The Lord nodded and said, "One pair that sees through closed doors when she asks, "What are you kids doing in there?" when she already knows. Another pair here in the back of her head that sees what she shouldn't but what she has to know and, of course, the ones here in front that can look at a child when he goofs up for the 99th time and say, "I understand and I love you anyway" without so much as uttering a word. 

"Lord," said the angel, touching his sleeve gently, "come to bed. Tomorrow…" "I can't, answered the Lord, "I am so close to creating something so close to myself. Already I have one who heals herself when she is sick, feeds a family of six on one pound of hamburger and gets her nine-year-old to stand under a shower." The angel circled the model of a mother very slowly. "It's too soft," it sighed. 

"But tough!" said the Lord excitedly. "You cannot imagine what this mother can do or endure." "Can it think?" asked the angel. "Not only can it think," said the Creator, "it can reason and compromise." 

Finally, the angel bent over and ran a finger across the cheek. "There is a leak," it pronounced. "I told you that you were trying to put too much into this model." "That's not a leak, said the Lord, "it's a tear." "What's it for?" asked the angel. 

"Tears are for joy, saidness, disappointment, pain, loneliness and pride… this model will know a lot about all that" answered the Lord, "But you know" He continued, "I don't even remember putting that tear there." "By the way", asked the angel, "what will you call this model?" 


"I will call this one simply, the mother of an autistic child." 

Author Unknown 

Denne rører meg alltid i hjerterota<3

Ha en fortsatt fin dag, alle sammen:-D

-titti-

Kommer vi i mål????

Kanskje det ordner seg nå...?.....

Fikk akkurat telefon fra den videregående skolen jeg vil ha min sønn inn på, og vi (min sønn og jeg) skal på møte der onsdag:-0 Spennende å se om de syntes min sønn passer inn i tiltenkt gruppe, og hva min sønn kommer til å si;-)

Sitter med et spent sug i magen, og krysser alt jeg har av lemmer for at dette er skolen men stor S;-) 

Så klart, det vil være en overgangsperiode og en tilvenningstid, men det er jo normalt for våre barn/ungdommer! Og dette er jo noe de vet, siden de jobber med autister... Her må det rett og slett forberedes og snakkes om, inn i kalenderen og positivitet på høynivå, ååååå, hva jeg er spent:-D

Gud, jeg håper jeg slipper hjemmeskole med poden, det vil kreve enormt av oss begge... Ikke rettferdig ovenfor han eller meg, men som løvemamma, så gjør man det som er nødvendig for at barnet ditt skal ha det godt<3

Som du kanskje har lest forrige innlegg, føler jeg meg som en maur i systemet, små, men sterke!!! Hva ikke vi foreldre får til når vi står på vårt, og det vi mener er best for barna våre:-) 

Vi har blitt eksperter på lover, systemer, fagspråk og selvstudie, alt for at våre barn skal nå sitt fulle potensiale og ha en god hverdag! Klapper for oss jeg:-D

Skal holde dere oppdatert om hva som skjedde på møtet i nesteuke, og så håper jeg (som tittelen i innlegget spør om) at vi nå kommer i mål;-)

-titti-

Liten som en maur....

Ofte i forhold til "systemet" føler jeg meg som en maur... Liten, men STERK:-) De forskjellige instansene er så store og fulle av makt, så jeg føler meg til tider liten og usikker, når jeg har med de å gjøre! Jeg er jo bare et lite menneske, men så greier jeg det, jeg blir hørt, og får igjennom det jeg mener er best! Og selvom tiden jeg har brukt, gjør meg sliten både fysisk og psykisk, så er man sterk!!!!

Sitter nå og venter på telefon fra Utdanningsetaten og rektor på den skolen jeg vil ha min sønn inn på... 

Vi skal inn på et evalueringsmøte for å se om han passer inn i gruppen de har tiltenkt han! 

Å som jeg håper den telefonen kommer i løpet av dagen, så kan jeg forbrede min sønn på møtet, og kanskje, kanskje går det som jeg mener er riktig;-) 

Jeg vil ha min sønn inn på en videregående for ungdom med autisme, tror og håper det er det riktige for han. 

Jeg har vært på besøk og kurs ved denne skolen før, og mitt inntrykk er positivt! De har i alle fall kompetansen som skal til, så er det å håpe på positive voksene som jobber der, og at han min sønn passer inn i gruppen:-) 

Kanskje det er noe i det: like barn, leker best? 

Hmmmmm, er jo lov å håpe<3

Kryss fingre og tær for oss:-)

-titti-

Let the game begin....

Ja, la "spillet" begynne, som tittelen på dette innlegget heter!

Tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering om hvordan skole"situasjonen" til poden er!

Var senest på møte i dag med rådgiver på nåværende videregående skole, hvor jeg informerte at vi ønsker skolebytte! 

Og selvom jeg har hatt løpende kontakt med kontaktlærer, så måtte jeg gjenta alt som hadde skjedd med min sønn sist uke, og at dette resulterte i at jeg nå ikke sender han på skolen:-/

Ut ifra slik jeg forklarte, var hun enig i å søke om skolebytte, så nå er ballen satt i gang:-)

Nå er det "bare" å legge press på inntakskontoret/Utdanningsetaten, for at min sønn skal få et riktig skoletilbud! I løpet av morgendagen skulle jeg og rådgiver bli kontaktet, så krysser alt av fingre for at dette ordner seg slik jeg mener er best;-)

Allikevel pr i dag, har jeg hjemmeskole med poden, og samtidig undersøke med private skoler i nærheten! 

Ønsk meg lykke til alle sammen, og håper Utdanningsetaten gir min sønn det tilbudet han har behov for!

Holder dere oppdatert!

-titti-

Til alle SUPERHELTER<3

Vi får ikke mer enn vi klarer, sies det, og så mye vi klarer<3 Jeg er dypt innponert over alle dere mammaer og pappaer, som møter "vår"hverdags utfordringer. Som i de øyeblikk hvor vi ikke vet hvordan vi skal klare det, så finner vi en indre styrke, og setter igang med det som må gjøres, kjempes og seires over! Så når jeg kom over et dikt, som i mine øyne handler om litt av dette, så ville jeg gjerne dele det med dere<3

Stå på, dere er ikke alene, vi lærer av hverandre, og sammen, sammen er vi superhelter:-)

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende...

Skrevet av Margaret Skjelbred!

Ha en fin dag, alle superhelter:-D

-titti-

Løvemamma er klar til kamp...

En uke.... Ja, poden har nå gått en uke på videregående, og for meg virker det som han har gått en hel måned der allerede....

Et ord som oppsummerer denne uka er, HJERTESKJÆRENDE!!!!

Mandag: Noen kastet/skøyt pinner på sønnen min!

Tirsdag: Han ble ertet og baksnakket, og to stykker prøvde å stjele/ta mobilen hans! Og oppgaver i matte & norsk, som han ikke forsto noe av!

Onsdag: Fysisk umulig å få han på skole!

Torsdag: Han ene som prøvde å ta mobilen til min sønn, spente ben på han! Fremdeles matte og norsk oppgaver han ikke forstår!

Fredag: Brøyt ut slåsskamp i klasserommet mellom to andre elever, så blodet fra nesa til den ene gutten rant! Min sønn ble kastet blyanter og papir på!

Hva skal jeg gjøre? Har snakket med lærer hver eneste dag, men uten resultater! Min sønn gjemmer seg nå under en trapp i friminuttene, så ingen skal se han:-( 

Hvordan skal jeg ordne dette?

Han er nå på vei til skolevegring, allerede blitt syk i magen, og på en uke han har blitt innesluttet... Herregud, en uke på videregående, og jeg har flashback til vanskeligere tider:-(

Vi har i tidligere skoleår gått i både vanlig klasse og spesialklasse på vanlig skole, og dette har ikke vært ideelt for min sønn, han hadde skolevegring, syk i magen og innagerende! Så fikk han plass på spesialskole, og verden ble en annen, ikke syk i magen, ikke skolevegring og han åpnet seg, han ble mer sosial, han var blidere, gutten min trivdes<3

Nå, jeg ser allerede hvor dette bærer, men jeg vil IKKE at vi skal tilbake til slik det var før, vil ikke at alt som er bygget opp i løpet av tre år på spesialskole, skal brytes ned!!! Men hvordan unngår jeg dette???? 

På mandag skal jeg ringe videregående skolen å be om et møte, frem til det, holder jeg min sønn hjemme!!! Kan ikke utsette han for et slikt miljø eller den psykiske belastningen dette er for han! Vi skal ikke bryte NED, det som er bygget OPP!!!

Det er sikkert ikke riktig av meg i skolesystemets øyne og noen vil nok rynke pannen og riste på hodet, mene at dette er feil!!! 

Men i min jobbveskrivelse som mamma, står det bl.a. at jeg har tatt på meg et livslangt ansvar å beskytte min sønn!

Og som mamma til en autistisk ungdom, må jeg nå gjøre dette, jeg bygger OPP<3

-løvemamma titti-

Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-

Alene mamma og kjærste...

Ja, siden sist jeg var aktiv med blogging, har jeg fått meg kjæreste:-) Det kan jeg fortelle var litt av en omstilling, hehe!

Det er ikke lett å sjonglere autismemamma og kjærste, men prøver etter beste evne å gjøre så godt jeg kan.

Jeg har fra den dagen jeg ble alene, bestemt meg for at det ikke skulle være en "snurre"dør med menn i min sønns liv, så han har ikke møtt noen av de jeg har hatt et forhold til. Hittil har jeg heller ikke fortalt han om min kjæreste og de har heller ikke møttes!

Noe med det å være autist er jo at man misliker sterkt forandringer, og jeg kan bare forestille meg, hvordan min sønn ville reagert hvis han viste eller møtte min kjærste i dag:-O Tror nok dette er noe jeg må ta litt og litt, og kanskje la han venne seg til tanken om at mamma kan få seg kjæreste, før jeg i det hele tatt forteller han noe;-)

Det er nok heller ikke lett å være min kjærste, kanskje ganske skremmende?? Hva vet vel jeg, men jeg kan jo prøve å sette meg inn i hans sko.... Jeg selv, er veldig åpen om min sønn, mener i alle fall jeg selv;-)

I løpet av prosessen i å erkjenne at ditt barn har en diagnose, utviklet jeg etterhvert en, tja, kan jo kalle det en litt "svart" humor, hehe! (Har inntrykk av at det er flere som også gjør dette) Man ser heller det komiske enn det tragiske i situasjoner som kan oppstå i forhold til bl.a sosialesettinger. Og dette tror jeg kanskje kan være litt vanskelig for kjæresten min! I starten når jeg kunne fortelle morsomme (syntes jeg) anekdoter fra hverdagen, så lo han aldri:-O Det ble etterhvert så merkbart at jeg måtte spørre han hvorfor han ikke lo med meg, og han svarte, at han ville ikke såre meg<3 Så jeg sa til han, for meg er det mer "sårende" at han ikke ler;-) 

Men slike ting kan jeg tenke meg at han støter borti mye, hvor går min grense? Helt ærlig vet jeg faktisk ikke selv, men kan forestille meg den går ved bruk av stygge ord, kallenavn o.l. Og så er det jo noe annet når det kommer fra meg selv, enn fra andre:-/ Jeg vet, jeg elsker min sønn over alt i dette univers, for meg er han jo bare seg selv, ikke diagnosen! 

Det er vel kanskje viktig at kjærsten og jeg har en åpen kommunikasjon mellom oss, men gud, så vanskelig det er, når du er vant til å være alene, greie alt selv, stole på at dine egne avgjørelser er det beste! Og nå, nå skal jeg plutselig dele av meg selv.... Vanskelig, men prøver som sagt mitt beste;-) Mer får jeg jo heller ikke gjort, og prøve så godt jeg kan å sette meg inn i min kjærestes sted, og se det fra andre kanter og vinkler! Og ikke bare når det kommer til min sønn, men i alle aspekter i et forhold, hmmmm, ja, jeg ser jeg har noe å jobbe mot!

Allikevel, må jeg si: Det er utrolig deilig med den armkroken, noen å dele med, å være en kjæreste, dele gleder og kanskje noen sorger og tanker med<3 

Ja, akkurat nå, er jeg glad og lykkelig over å ha en kjæreste:-) Så tar jeg ting litt som det kommer, hehe, skal i alle fall prøve:-D

Ha en fin onsdag, alle sammen, og ønsker dere alt godt på deres vei gjennom livet <3

Blogges snart igjen;-)

-titti-

Sommerferien går så altfor fort....

Ja, som tittelen på dette innlegget sier, så syntes jeg sommeren går så altfor fort:-( 

Jeg syntes alltid min sønn har en utrolig stor progresjon i sommerferien, han er omgitt av mennesker som viser han forståelse, som bygger han opp, som støtter og veileder:-) Ja, vi er heldige, for vi har en utrolig familie, som viser oss all den støtte og forståelse vi begge trenger <3

Allikevel, går han noe tilbake når skolen starter, og alle kravene igjen kommer:-/ Og nå kommer det også en stor overgang, ja, han skal starte på videregående skole.... Kjenner jeg får vondt i magen:-(

Han har gått på spesialskole hele ungdomstrinnet, og de underverker det har gjort, HELT UTROLIG:-D Husker jeg var så i tvil, men å så glad jeg for at jeg søkte han dit, og takket ja til plassen den gangen:-) 

Nå, en uke til skolestart, og han har mareritt om natten, snakker og spør mye, og jeg trøster, svarer og forbereder han så godt jeg kan:-)

Det er ikke lett dette med overganger og nye ting/steder for autisme barn/ungdom, og som foreldre gjør vi hva vi kan.... og håper med hele vårt hjerte at vi har gjort det som trengs.... 

Så nå i sluttspurten "jobbes" det iherdig, og dere skal ALLE sammen vite: Dere er alle i mine tanker, med de beste ønsker og forståelse for hverdagens utfordringer i de nærmeste dagene/ukene:-) Vit at dere er ikke alene, og at "sammen er vi sterke" (som min sønn alltid sier: Alene er man sterk, men er man to eller tre, da mamma, da er man nesten superhelter)

Ønsker dere alle en superduper tirsdag:-D

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-

 

Å ha god tid.....

Jeg var på ansvarsgruppemøte i går, og mål og del mål er oppnådd, weeee:-) Det ligger jobb bak, men så deilig det er når ting har gått på skinner. Takker skolen til poden for en fabelaktig jobb frem til nå:-) (og gir meg selv en klapp p skulderen også, ja, hehehe). Men den jeg er mest stolt av, og som trenger skryt for jobben han har gjort (ubevist og bevist) er poden... Han har gjort hopp i utvikling både faglig og resten av arenaene (bl.a. sosialt). Hipp hurra for han, stå på du STORE "lille" gutten min <3

I løpet av detteåret, må jeg finne en videregående skole jeg mener passer til min sønn, og spurte da læreren til poden om dette i går. Hvilke skole mener han ville passet min sønn best?? Jeg fikk et uoffisielt svar, og nå er jeg da i gang med undersøkelse av denne skolen. Gjennom blogger og folkemunn får man vite utrolig mye, og som kommer godt med i vurderinger jeg skal gjøre.

Altså jeg har god tid. Ja, jeg liker å undersøke og være godt forbredt, når jeg skal ta  slike viktige beslutninger... Min sønn startet i 9. nå i august, og søknadsfrist for videregående skole for han er ikke før feb.2014... Hehehe, ja, jeg har gooooood tid... Men tiden går så altfor fort, og i løpet av denne tiden støter vi garanter på litt "humper" i veien, så jo bedre tid jeg har, des mer får jeg gjort, og ikke minst får en god oversikt over:-D


Ønsk meg lykke til i jakten på gode skoler, og jeg holder dere så klart oppdatert om hvilke skoler jeg besøker og hva jeg tilslutt finner ut er den beste skolen for poden <3

Ønsker dere en strålende snø-dag...

<3 Titti <3

Noen ganger trenger jeg en klippe.....

Til vanlig er jeg faktisk fornøyd med å være alenemamma, det er ingen som krever mer energi, enn jeg kan gi. Det ingen andre som maser, enn poden. Alle avgjørelser er opp til meg, ja, egentlig står alt på meg, og takler det strålende om jeg får si det selv, hehehe , og liker det faktisk slik også. (Selv skryt og alt det der....)

Allikevel.... Noen ganger.... Savner jeg nærheten ved en partner, kremt kremt, få tankene dine opp fra "grøften" tjihi, det er ikke akkurat det jeg mener, nei:-P

Det jeg mener er armkroken du kunne gjemt deg i om kvelden, når huset har slått seg til ro... En munn som ønsker deg en fin dag på jobb og et farvel kyss, som du bærer med deg resten av dagen i hjertet ditt.....
Hmmmmm, akkurat det kan jeg savne noen ganger. Den godheten som en kjæreste gir deg, som ingen annen kan gi, og akkurat nå er jeg inne i en slik periode, takk overmakter for at de periodene ikke varer lenge, hehehe, noen dager, så er det over igjen;-)

Da forsvinner behovet i en hverdag med avgjørelser, ansvar og middager, trening og alt annet som hører med... Da er ikke savnet etter en armkrok eller et "Ha en fin dag på jobb" og farvel kyss i lenger i mine tanker... Jeg er igjen fornøyd med tilværelsen, men akkurat nå, i dette ene øyeblikk, er savnet etter den armkroken der....

En kjærlighet mellom likeverdige partnere, som elsker meg med alle mine feil og mangler, som kan være min klippe, når jeg trenger noen å holde meg fast i, som er mitt skjold mot uvær og som er armkroken jeg noen ganger trenger å gjemme meg i.... Kjærlighet, ikke sant????

<3 Titti <3

Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3

YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3

Hva er atypisk autisme?

Og VELDIG stolt..

 
Atypisk autisme er som autisme en sosial dysfunksjon. Tilstanden regnes imidlertid som en ”mildere” type autisme siden intelligensen ligger innen for normalområdet og språket er bedre enn hos autisten.
Dette er også en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som atskiller seg fra barneautisme ved at symptomene melder seg senere etter at barnet er fylte 3 år. Den oppfyller heller ikke de tre sett av kriterier som man behøver for å stille diagnosen barneautisme.

Grunnlaget for å tilfredsstille de tre grunnleggende settene av diagnostiske kriterier (gjensidig sosial interaksjon, kommunikasjon og restriktiv, stereotyp eller repeterende atferd) er i tillegg avvikende, slik at ett eller flere av disse atferdsområdene ikke kan klassifiseres som (tilstrekkelig) påfallende. Atypisk autisme ses ofte i sammenheng med psykisk utviklingshemming og hos mennesker med alvorlige spesifikke språkforstyrrelser.

Atypisk autisme inkluderer:
1. Atypisk barnepsykose
2. Atypisk infantil autisme
3. Psykisk utviklingshemning med autistiske trekk

Mange savner fortsatt tydelige definisjoner av de ulike diagnosene som rommes av diagnosen atypisk autisme. Her er overgangene helt glidende, og vi vet nok ikke med sikkerhet hvordan barn med denne diagnosen er ulike Asperger-barn eller barn med autistisk syndrom.

Atypisk autisme er en diagnose fra ICD-10, mens vi i det andre store diagnosesystemet DSM-IV kaller dette for ”GUF uten noen nærmere spesifikasjon”.

Undersøkelser tyder på at forekomsten av autismespektrumtilstander er høyere enn tidligere antatt. Hovedøkningen ligger i gruppen "atypisk autisme", altså dem som ikke oppfyller kriteriene for barneautisme. Tidligere forholdt man seg til et enten-eller, mens vi nå ser på hele spekteret av relaterte syndromer.

Håper dette kunne være til hjelp, og mer kommer, så fort jeg finner mer  informasjon og materiale om dette:-) Dette er som du har lest over et felt som trenger mer forskning. Jeg som mamma savnet informasjon o.l. om denne diagnosen da min sønn fikk denne og tilleggsdiagnosen mildt psykisk utviklingshemmet.
Har du spørsmål er det bare å ta kontakt:-)

<3 klem fra titti <3

(informasjon hentet fra autismesiden, lommelegen og Oslo Universitetssykehus)

Planlegging av tur til Disneyworld når ditt barn er autist...

Jeg er nå godt i gang med å forberede min sønn til USA turen vår:-) Flittig bruk av FANTASTISKE Youtube.com har gjort så han nå vet litt hva han går til... Vi har sett på "karuseller", forskjellige land o.s.v. av hva som finnes i Disney world, og som han nå kan tenke seg å prøve ut, JIPPI:-D

I forhold til de forberedelsene jeg gjør, har jeg blandt annet sendt en forespørsel via mail til Walt Disney World Resort vedr. tilrettelegging for barn med diagnoser i autisme spekteret, her er et utdrag fra svaret jeg fikk:

"Thank you for contacting the Walt Disney World® Resort. While we appreciate your interest, please know that a reduced rate for guests with disabilities or their companions is not currently offered on admission to our theme parks. We are pleased that you and your family will be vacationing with us and we appreciate your desire to make your visit as comfortable and enjoyable as possible. The Guest Assistance Card is a tool provided at all four WALT DISNEY WORLD Resort Theme Parks to enhance the service we provide to our Guests. It was designed to alert our Cast about those Guests who may need additional assistance. The intent of these cards is to keep Guests from having to explain their service needs each time they visit an attraction.The Guest Assistance Card is available to our Guests with non-apparent, special assistance needs. Depending on a Guest's need, this card may provide a variety of assistance such as allowing Guests to wait in a shaded area or providing admission to our attractions through auxiliary entrances, where applicable"

Jeg har også vært inne på forskjellige blogger både fra USA og her i NORGE, og det viser seg at ofte får de personene med GAC (the Guest Assistance Card) gå i "fastlane" køene, jeg har også blitt rådet til å ta med et skriv fra min sønns fastlege (er egentlig ikke nødvendig ifølge mailen fra Disney) Allikevel dette vil gjøre det enklere å få kortet d.v.s. jeg slipper å forklare, og det er alltid deilig;-) 

Så da er det bare å vente å se.... Krysser fingrene for at dette går i orden, og at turen for min sønn blir SUPER DUPER <3

<3 titti <3

Mitt første innlegg:-)

Hei sveis:-D

Sommer 2012 på campingen

Jeg får starte med en liten introduksjon av meg selv:-) Født og oppvokst i Oslo, alene mor til en gutt med autisme på 13 år, og er nå selv kommet i den fantastiske alder av 33... Wooohoooo:-P I denne bloggen har jeg tenkt til å skrive litt om  tanker, erfaringer og meninger:-O Jeg håper du vil dele dine meninger og erfaringer med meg, og følge med oss på våre ned og ikke minst OPP turer i livet... Ha en super søndagskveld <3 Blogg klem fra titti <3