Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-

Alene mamma og kjærste...

Ja, siden sist jeg var aktiv med blogging, har jeg fått meg kjæreste:-) Det kan jeg fortelle var litt av en omstilling, hehe!

Det er ikke lett å sjonglere autismemamma og kjærste, men prøver etter beste evne å gjøre så godt jeg kan.

Jeg har fra den dagen jeg ble alene, bestemt meg for at det ikke skulle være en "snurre"dør med menn i min sønns liv, så han har ikke møtt noen av de jeg har hatt et forhold til. Hittil har jeg heller ikke fortalt han om min kjæreste og de har heller ikke møttes!

Noe med det å være autist er jo at man misliker sterkt forandringer, og jeg kan bare forestille meg, hvordan min sønn ville reagert hvis han viste eller møtte min kjærste i dag:-O Tror nok dette er noe jeg må ta litt og litt, og kanskje la han venne seg til tanken om at mamma kan få seg kjæreste, før jeg i det hele tatt forteller han noe;-)

Det er nok heller ikke lett å være min kjærste, kanskje ganske skremmende?? Hva vet vel jeg, men jeg kan jo prøve å sette meg inn i hans sko.... Jeg selv, er veldig åpen om min sønn, mener i alle fall jeg selv;-)

I løpet av prosessen i å erkjenne at ditt barn har en diagnose, utviklet jeg etterhvert en, tja, kan jo kalle det en litt "svart" humor, hehe! (Har inntrykk av at det er flere som også gjør dette) Man ser heller det komiske enn det tragiske i situasjoner som kan oppstå i forhold til bl.a sosialesettinger. Og dette tror jeg kanskje kan være litt vanskelig for kjæresten min! I starten når jeg kunne fortelle morsomme (syntes jeg) anekdoter fra hverdagen, så lo han aldri:-O Det ble etterhvert så merkbart at jeg måtte spørre han hvorfor han ikke lo med meg, og han svarte, at han ville ikke såre meg<3 Så jeg sa til han, for meg er det mer "sårende" at han ikke ler;-) 

Men slike ting kan jeg tenke meg at han støter borti mye, hvor går min grense? Helt ærlig vet jeg faktisk ikke selv, men kan forestille meg den går ved bruk av stygge ord, kallenavn o.l. Og så er det jo noe annet når det kommer fra meg selv, enn fra andre:-/ Jeg vet, jeg elsker min sønn over alt i dette univers, for meg er han jo bare seg selv, ikke diagnosen! 

Det er vel kanskje viktig at kjærsten og jeg har en åpen kommunikasjon mellom oss, men gud, så vanskelig det er, når du er vant til å være alene, greie alt selv, stole på at dine egne avgjørelser er det beste! Og nå, nå skal jeg plutselig dele av meg selv.... Vanskelig, men prøver som sagt mitt beste;-) Mer får jeg jo heller ikke gjort, og prøve så godt jeg kan å sette meg inn i min kjærestes sted, og se det fra andre kanter og vinkler! Og ikke bare når det kommer til min sønn, men i alle aspekter i et forhold, hmmmm, ja, jeg ser jeg har noe å jobbe mot!

Allikevel, må jeg si: Det er utrolig deilig med den armkroken, noen å dele med, å være en kjæreste, dele gleder og kanskje noen sorger og tanker med<3 

Ja, akkurat nå, er jeg glad og lykkelig over å ha en kjæreste:-) Så tar jeg ting litt som det kommer, hehe, skal i alle fall prøve:-D

Ha en fin onsdag, alle sammen, og ønsker dere alt godt på deres vei gjennom livet <3

Blogges snart igjen;-)

-titti-

YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3