Filosofering i hverdagen (del 1)

Hei sveis, som tiden går, nå har vi kommet i mål, og det ble skolen jeg mente var det riktige for min sønn<3 Ofte vet mamma best;-)

Så tilbake til poenget i dette innlegget:-P

For tiden er min sønn i det filosofiske hjørnet, han er det fra tid til annen!

Og i dag har vi snakket om blandt annet Gud... Jeg har ikke, som det jeg vet, presset min sønn til noen tro, siden jeg ikke vet selv om jeg tror eller ikke...

I alle fall, nå har han helt på egenhånd kommet frem til en konklusjon han selv føler seg komfortabel med;-)

Det hele startet med, "hva skjer når vi dør?" 

Det han da har kommet frem til er: Når man dør får man to valg, om du vil bli gjenfødt eller komme til himmelen, det er helt opp til deg, om du føler du er ferdig eller om du har noe mer du vil erfare her på jorden!

Nå var han ikke helt sikker på hvilken Gud som da finnes, men det var egentlig ikke så farlig, man kan ha forskjellige guder, de er jo egentlig snille alle sammen:-) 

Jeg spurte han om hva han hadde valgt, og svaret kom klart og selvsikkert: Han hadde nok valgt å bli gjenfødt, og kunne han få velge alt selv, så var det egentlig ikke så farlig om han var gutt eller jente, men at han kom tilbake til jorden som aukkurat den type autist han er (atypisk autisme) for ingenting er bedre enn å være det! Da er man ikke lik alle andre, og man ser og opplever verden på en mye bedre måte enn de fleste mennesker på jorda<3

Er så stolt av hvordan gutten min ser på seg selv og verden, for en god måte å se den på, syntes nå jeg!

Liker ideen om at man får velge, så nå har jeg funnet en tro igjennom min sønn, en tro på valg, egenverdi og kjærlighet<3

Så hva tror du?

Ønsker dere alle en fin lørdagskveld!

-titti-

Alene mamma og kjærste...

Ja, siden sist jeg var aktiv med blogging, har jeg fått meg kjæreste:-) Det kan jeg fortelle var litt av en omstilling, hehe!

Det er ikke lett å sjonglere autismemamma og kjærste, men prøver etter beste evne å gjøre så godt jeg kan.

Jeg har fra den dagen jeg ble alene, bestemt meg for at det ikke skulle være en "snurre"dør med menn i min sønns liv, så han har ikke møtt noen av de jeg har hatt et forhold til. Hittil har jeg heller ikke fortalt han om min kjæreste og de har heller ikke møttes!

Noe med det å være autist er jo at man misliker sterkt forandringer, og jeg kan bare forestille meg, hvordan min sønn ville reagert hvis han viste eller møtte min kjærste i dag:-O Tror nok dette er noe jeg må ta litt og litt, og kanskje la han venne seg til tanken om at mamma kan få seg kjæreste, før jeg i det hele tatt forteller han noe;-)

Det er nok heller ikke lett å være min kjærste, kanskje ganske skremmende?? Hva vet vel jeg, men jeg kan jo prøve å sette meg inn i hans sko.... Jeg selv, er veldig åpen om min sønn, mener i alle fall jeg selv;-)

I løpet av prosessen i å erkjenne at ditt barn har en diagnose, utviklet jeg etterhvert en, tja, kan jo kalle det en litt "svart" humor, hehe! (Har inntrykk av at det er flere som også gjør dette) Man ser heller det komiske enn det tragiske i situasjoner som kan oppstå i forhold til bl.a sosialesettinger. Og dette tror jeg kanskje kan være litt vanskelig for kjæresten min! I starten når jeg kunne fortelle morsomme (syntes jeg) anekdoter fra hverdagen, så lo han aldri:-O Det ble etterhvert så merkbart at jeg måtte spørre han hvorfor han ikke lo med meg, og han svarte, at han ville ikke såre meg<3 Så jeg sa til han, for meg er det mer "sårende" at han ikke ler;-) 

Men slike ting kan jeg tenke meg at han støter borti mye, hvor går min grense? Helt ærlig vet jeg faktisk ikke selv, men kan forestille meg den går ved bruk av stygge ord, kallenavn o.l. Og så er det jo noe annet når det kommer fra meg selv, enn fra andre:-/ Jeg vet, jeg elsker min sønn over alt i dette univers, for meg er han jo bare seg selv, ikke diagnosen! 

Det er vel kanskje viktig at kjærsten og jeg har en åpen kommunikasjon mellom oss, men gud, så vanskelig det er, når du er vant til å være alene, greie alt selv, stole på at dine egne avgjørelser er det beste! Og nå, nå skal jeg plutselig dele av meg selv.... Vanskelig, men prøver som sagt mitt beste;-) Mer får jeg jo heller ikke gjort, og prøve så godt jeg kan å sette meg inn i min kjærestes sted, og se det fra andre kanter og vinkler! Og ikke bare når det kommer til min sønn, men i alle aspekter i et forhold, hmmmm, ja, jeg ser jeg har noe å jobbe mot!

Allikevel, må jeg si: Det er utrolig deilig med den armkroken, noen å dele med, å være en kjæreste, dele gleder og kanskje noen sorger og tanker med<3 

Ja, akkurat nå, er jeg glad og lykkelig over å ha en kjæreste:-) Så tar jeg ting litt som det kommer, hehe, skal i alle fall prøve:-D

Ha en fin onsdag, alle sammen, og ønsker dere alt godt på deres vei gjennom livet <3

Blogges snart igjen;-)

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-

 

Noen ganger trenger jeg en klippe.....

Til vanlig er jeg faktisk fornøyd med å være alenemamma, det er ingen som krever mer energi, enn jeg kan gi. Det ingen andre som maser, enn poden. Alle avgjørelser er opp til meg, ja, egentlig står alt på meg, og takler det strålende om jeg får si det selv, hehehe , og liker det faktisk slik også. (Selv skryt og alt det der....)

Allikevel.... Noen ganger.... Savner jeg nærheten ved en partner, kremt kremt, få tankene dine opp fra "grøften" tjihi, det er ikke akkurat det jeg mener, nei:-P

Det jeg mener er armkroken du kunne gjemt deg i om kvelden, når huset har slått seg til ro... En munn som ønsker deg en fin dag på jobb og et farvel kyss, som du bærer med deg resten av dagen i hjertet ditt.....
Hmmmmm, akkurat det kan jeg savne noen ganger. Den godheten som en kjæreste gir deg, som ingen annen kan gi, og akkurat nå er jeg inne i en slik periode, takk overmakter for at de periodene ikke varer lenge, hehehe, noen dager, så er det over igjen;-)

Da forsvinner behovet i en hverdag med avgjørelser, ansvar og middager, trening og alt annet som hører med... Da er ikke savnet etter en armkrok eller et "Ha en fin dag på jobb" og farvel kyss i lenger i mine tanker... Jeg er igjen fornøyd med tilværelsen, men akkurat nå, i dette ene øyeblikk, er savnet etter den armkroken der....

En kjærlighet mellom likeverdige partnere, som elsker meg med alle mine feil og mangler, som kan være min klippe, når jeg trenger noen å holde meg fast i, som er mitt skjold mot uvær og som er armkroken jeg noen ganger trenger å gjemme meg i.... Kjærlighet, ikke sant????

<3 Titti <3

YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3

Dagens lille visdomsord...

Syntes dette oppsummerer mitt syn på hvordan jeg burde leve mitt liv... Det er så viktig å ta vare på stundene vi har med våre kjære, og da spesielt våre barn. Vi flyr fra ting til ting, og sted til sted, og ikke har tid til rett og slett å nyte de små øyeblikkene, lukte på blomsten, se på billen poden har lyst til å vise deg, mens du haster avgårde fordi dere må rekke ditten og skal gjøre datten... 
Og så en dag sitter vi der å sier; "Hvor ble det av alle årene?? Tiden går jo så fort"... Men setter vi oss ned, og tenker over disse små øyeblikkene vi forhåpentligvis har tatt oss tid til, så ser vi at vi har hatt et langt og godt liv med masse små gyldne varme hjerteøyeblikk..

Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet
om du nyter hvert sekund.

(ukjent)

Lev livet, nyt hvert øyeblikk, og sett pris på den billen, for om ikke lenge vil du savne det, og skulle ønske at du hadde tatt deg tid.. Det var egentlig ikke så viktig å rekke ditt eller datt;-)

Ha en fin mandag ALLE som EN:-)

<3titti<3