Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3

YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3