Noen ganger trenger jeg en klippe.....

Til vanlig er jeg faktisk fornøyd med å være alenemamma, det er ingen som krever mer energi, enn jeg kan gi. Det ingen andre som maser, enn poden. Alle avgjørelser er opp til meg, ja, egentlig står alt på meg, og takler det strålende om jeg får si det selv, hehehe , og liker det faktisk slik også. (Selv skryt og alt det der....)

Allikevel.... Noen ganger.... Savner jeg nærheten ved en partner, kremt kremt, få tankene dine opp fra "grøften" tjihi, det er ikke akkurat det jeg mener, nei:-P

Det jeg mener er armkroken du kunne gjemt deg i om kvelden, når huset har slått seg til ro... En munn som ønsker deg en fin dag på jobb og et farvel kyss, som du bærer med deg resten av dagen i hjertet ditt.....
Hmmmmm, akkurat det kan jeg savne noen ganger. Den godheten som en kjæreste gir deg, som ingen annen kan gi, og akkurat nå er jeg inne i en slik periode, takk overmakter for at de periodene ikke varer lenge, hehehe, noen dager, så er det over igjen;-)

Da forsvinner behovet i en hverdag med avgjørelser, ansvar og middager, trening og alt annet som hører med... Da er ikke savnet etter en armkrok eller et "Ha en fin dag på jobb" og farvel kyss i lenger i mine tanker... Jeg er igjen fornøyd med tilværelsen, men akkurat nå, i dette ene øyeblikk, er savnet etter den armkroken der....

En kjærlighet mellom likeverdige partnere, som elsker meg med alle mine feil og mangler, som kan være min klippe, når jeg trenger noen å holde meg fast i, som er mitt skjold mot uvær og som er armkroken jeg noen ganger trenger å gjemme meg i.... Kjærlighet, ikke sant????

<3 Titti <3

Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3