Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3

Flaksen min..

For snart 3 uker siden måtte jeg avlive min katt Flaks, min følgesvenn i over 15 år... Vi startet vår vei sammen når han var nyfødt.. Historien staret slik: Da Flaks ble født den 15.mai for 15 år siden, da hadde vi allerede en sjefer som het Kleo, hun kunne ikke utstå pipingen fra de små nøstene som lå i sengeskuffen til min søster, og gikk inn for å trøste de. Det endte med at jeg overrasket henne i trøstingen, og da hadde hun allerede trøstet (les sleiket) ihjel de andre i kullet, flaks at jeg fant han og reddet han, flaks at jeg greide å stoppe Kleo, flaks for at han overlevde... Så navnet ble Flaks... Fra da av var han MIN katt <3
En annen forunderlig historie som gjør så han fortjener navnet Flaks er: Vi  bodde i 3 etg. i en blokk da han var ca 1 år gammel, og hadde besøk av et vennepar. Jeg passet alltid på at vinduene var åpnet riktig vei, så han ikke kunne hoppe ut. Så mens jeg sitter i stua og snakker med besøket, sier jeg: Nå er Flaks vekk.. De ser på meg og ler, hvordan kan jeg tro det, sier de, du har sittet her med oss hele tiden. Jeg reiser meg opp og vi starter å lete, høyt og lavt, men ingen katt:-O Jeg åpner døra og går ut for å lete, men en følelse i meg ber meg gå bort til en bil som sto et stykke unna, jeg gjør dette, titter under bilen, og der.... Der er Flaksen min:-D

Jeg har mange slike historier som forteller om vårt forhold til hverandre, om turer vi gikk sammen (han fulgte ALLTID etter meg, når jeg gikk turer), han kom alltid til meg hvis jeg var trist eller lei, lå ved hodet mitt og purret og malte, ønsket meg velkommen når jeg kom hjem fra jobb med et høyt purr...

Flaksen min... Jeg SAVNER deg enormt <3

Ofte tror jeg at jeg ser han, i sidesynet, jeg snur meg for å snakke til han eller klø han, og så er han ikke der. Jeg gråter mine tårer over savnet i hjertet etter han, tvilen jeg har over avgjørelsen, var det det riktige å gjøre?? Til meg selv sier jeg: Han var gammel, han tisset over alt, sofa, senger, sko og tepper... Gikten hans gjorde så han hadde vondt når han skulle legge seg ned eller sitte... Allikevel kunne han få en liten "raptus" å ville leke med meg..

I slike studer så håper og ønsker jeg han er ved min side, som et usynlig vesen, som er der når jeg trenger han, som purrer: Velkommen hjem, som ligger ved siden av meg i senga igjennom den mørke natten, så jeg slipper å ligge der alene..

<3 Flaks og meg <3

<3 Klem fra Titti <3