onsdag 29. august 2012

Flaksen min..

For snart 3 uker siden måtte jeg avlive min katt Flaks, min følgesvenn i over 15 år... Vi startet vår vei sammen når han var nyfødt.. Historien staret slik: Da Flaks ble født den 15.mai for 15 år siden, da hadde vi allerede en sjefer som het Kleo, hun kunne ikke utstå pipingen fra de små nøstene som lå i sengeskuffen til min søster, og gikk inn for å trøste de. Det endte med at jeg overrasket henne i trøstingen, og da hadde hun allerede trøstet (les sleiket) ihjel de andre i kullet, flaks at jeg fant han og reddet han, flaks at jeg greide å stoppe Kleo, flaks for at han overlevde... Så navnet ble Flaks... Fra da av var han MIN katt <3
En annen forunderlig historie som gjør så han fortjener navnet Flaks er: Vi  bodde i 3 etg. i en blokk da han var ca 1 år gammel, og hadde besøk av et vennepar. Jeg passet alltid på at vinduene var åpnet riktig vei, så han ikke kunne hoppe ut. Så mens jeg sitter i stua og snakker med besøket, sier jeg: Nå er Flaks vekk.. De ser på meg og ler, hvordan kan jeg tro det, sier de, du har sittet her med oss hele tiden. Jeg reiser meg opp og vi starter å lete, høyt og lavt, men ingen katt:-O Jeg åpner døra og går ut for å lete, men en følelse i meg ber meg gå bort til en bil som sto et stykke unna, jeg gjør dette, titter under bilen, og der.... Der er Flaksen min:-D

Jeg har mange slike historier som forteller om vårt forhold til hverandre, om turer vi gikk sammen (han fulgte ALLTID etter meg, når jeg gikk turer), han kom alltid til meg hvis jeg var trist eller lei, lå ved hodet mitt og purret og malte, ønsket meg velkommen når jeg kom hjem fra jobb med et høyt purr...

Flaksen min... Jeg SAVNER deg enormt <3

Ofte tror jeg at jeg ser han, i sidesynet, jeg snur meg for å snakke til han eller klø han, og så er han ikke der. Jeg gråter mine tårer over savnet i hjertet etter han, tvilen jeg har over avgjørelsen, var det det riktige å gjøre?? Til meg selv sier jeg: Han var gammel, han tisset over alt, sofa, senger, sko og tepper... Gikten hans gjorde så han hadde vondt når han skulle legge seg ned eller sitte... Allikevel kunne han få en liten "raptus" å ville leke med meg..

I slike studer så håper og ønsker jeg han er ved min side, som et usynlig vesen, som er der når jeg trenger han, som purrer: Velkommen hjem, som ligger ved siden av meg i senga igjennom den mørke natten, så jeg slipper å ligge der alene..

<3 Flaks og meg <3

<3 Klem fra Titti <3

2 kommentarer:

  1. Hei :0) Historien om katten din Flaks minner meg om min historie, med min katt som jeg hadde i 19 år. Fra jeg var 6 år til jeg var 25 år.. Vi måtte også svlive han. Koselig at du la deg til som følger på bloggen min :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Katter er herlige, og så utrolig glade vi blir i dem, så det er ganske tomt her nå uten han...
      Syntes bloggen din var veldig fin, og veldig interessant siden jeg er mamma til en gutt med autisme (ikke asperger, men atypisk)... Det kan gi meg innsikt og forståelse i ting som gjør min sønns hverdag enda bedre... Og større forståelse er alltid bra:-) Takk og ha en kjempe fin kveld..

      Slett

Støtende kommentarer vil bli slettet...