Sommerferien går så altfor fort....

Ja, som tittelen på dette innlegget sier, så syntes jeg sommeren går så altfor fort:-( 

Jeg syntes alltid min sønn har en utrolig stor progresjon i sommerferien, han er omgitt av mennesker som viser han forståelse, som bygger han opp, som støtter og veileder:-) Ja, vi er heldige, for vi har en utrolig familie, som viser oss all den støtte og forståelse vi begge trenger <3

Allikevel, går han noe tilbake når skolen starter, og alle kravene igjen kommer:-/ Og nå kommer det også en stor overgang, ja, han skal starte på videregående skole.... Kjenner jeg får vondt i magen:-(

Han har gått på spesialskole hele ungdomstrinnet, og de underverker det har gjort, HELT UTROLIG:-D Husker jeg var så i tvil, men å så glad jeg for at jeg søkte han dit, og takket ja til plassen den gangen:-) 

Nå, en uke til skolestart, og han har mareritt om natten, snakker og spør mye, og jeg trøster, svarer og forbereder han så godt jeg kan:-)

Det er ikke lett dette med overganger og nye ting/steder for autisme barn/ungdom, og som foreldre gjør vi hva vi kan.... og håper med hele vårt hjerte at vi har gjort det som trengs.... 

Så nå i sluttspurten "jobbes" det iherdig, og dere skal ALLE sammen vite: Dere er alle i mine tanker, med de beste ønsker og forståelse for hverdagens utfordringer i de nærmeste dagene/ukene:-) Vit at dere er ikke alene, og at "sammen er vi sterke" (som min sønn alltid sier: Alene er man sterk, men er man to eller tre, da mamma, da er man nesten superhelter)

Ønsker dere alle en superduper tirsdag:-D

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-

 

Å ha god tid.....

Jeg var på ansvarsgruppemøte i går, og mål og del mål er oppnådd, weeee:-) Det ligger jobb bak, men så deilig det er når ting har gått på skinner. Takker skolen til poden for en fabelaktig jobb frem til nå:-) (og gir meg selv en klapp p skulderen også, ja, hehehe). Men den jeg er mest stolt av, og som trenger skryt for jobben han har gjort (ubevist og bevist) er poden... Han har gjort hopp i utvikling både faglig og resten av arenaene (bl.a. sosialt). Hipp hurra for han, stå på du STORE "lille" gutten min <3

I løpet av detteåret, må jeg finne en videregående skole jeg mener passer til min sønn, og spurte da læreren til poden om dette i går. Hvilke skole mener han ville passet min sønn best?? Jeg fikk et uoffisielt svar, og nå er jeg da i gang med undersøkelse av denne skolen. Gjennom blogger og folkemunn får man vite utrolig mye, og som kommer godt med i vurderinger jeg skal gjøre.

Altså jeg har god tid. Ja, jeg liker å undersøke og være godt forbredt, når jeg skal ta  slike viktige beslutninger... Min sønn startet i 9. nå i august, og søknadsfrist for videregående skole for han er ikke før feb.2014... Hehehe, ja, jeg har gooooood tid... Men tiden går så altfor fort, og i løpet av denne tiden støter vi garanter på litt "humper" i veien, så jo bedre tid jeg har, des mer får jeg gjort, og ikke minst får en god oversikt over:-D


Ønsk meg lykke til i jakten på gode skoler, og jeg holder dere så klart oppdatert om hvilke skoler jeg besøker og hva jeg tilslutt finner ut er den beste skolen for poden <3

Ønsker dere en strålende snø-dag...

<3 Titti <3

Noen ganger trenger jeg en klippe.....

Til vanlig er jeg faktisk fornøyd med å være alenemamma, det er ingen som krever mer energi, enn jeg kan gi. Det ingen andre som maser, enn poden. Alle avgjørelser er opp til meg, ja, egentlig står alt på meg, og takler det strålende om jeg får si det selv, hehehe , og liker det faktisk slik også. (Selv skryt og alt det der....)

Allikevel.... Noen ganger.... Savner jeg nærheten ved en partner, kremt kremt, få tankene dine opp fra "grøften" tjihi, det er ikke akkurat det jeg mener, nei:-P

Det jeg mener er armkroken du kunne gjemt deg i om kvelden, når huset har slått seg til ro... En munn som ønsker deg en fin dag på jobb og et farvel kyss, som du bærer med deg resten av dagen i hjertet ditt.....
Hmmmmm, akkurat det kan jeg savne noen ganger. Den godheten som en kjæreste gir deg, som ingen annen kan gi, og akkurat nå er jeg inne i en slik periode, takk overmakter for at de periodene ikke varer lenge, hehehe, noen dager, så er det over igjen;-)

Da forsvinner behovet i en hverdag med avgjørelser, ansvar og middager, trening og alt annet som hører med... Da er ikke savnet etter en armkrok eller et "Ha en fin dag på jobb" og farvel kyss i lenger i mine tanker... Jeg er igjen fornøyd med tilværelsen, men akkurat nå, i dette ene øyeblikk, er savnet etter den armkroken der....

En kjærlighet mellom likeverdige partnere, som elsker meg med alle mine feil og mangler, som kan være min klippe, når jeg trenger noen å holde meg fast i, som er mitt skjold mot uvær og som er armkroken jeg noen ganger trenger å gjemme meg i.... Kjærlighet, ikke sant????

<3 Titti <3

Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3