Liten som en maur....

Ofte i forhold til "systemet" føler jeg meg som en maur... Liten, men STERK:-) De forskjellige instansene er så store og fulle av makt, så jeg føler meg til tider liten og usikker, når jeg har med de å gjøre! Jeg er jo bare et lite menneske, men så greier jeg det, jeg blir hørt, og får igjennom det jeg mener er best! Og selvom tiden jeg har brukt, gjør meg sliten både fysisk og psykisk, så er man sterk!!!!

Sitter nå og venter på telefon fra Utdanningsetaten og rektor på den skolen jeg vil ha min sønn inn på... 

Vi skal inn på et evalueringsmøte for å se om han passer inn i gruppen de har tiltenkt han! 

Å som jeg håper den telefonen kommer i løpet av dagen, så kan jeg forbrede min sønn på møtet, og kanskje, kanskje går det som jeg mener er riktig;-) 

Jeg vil ha min sønn inn på en videregående for ungdom med autisme, tror og håper det er det riktige for han. 

Jeg har vært på besøk og kurs ved denne skolen før, og mitt inntrykk er positivt! De har i alle fall kompetansen som skal til, så er det å håpe på positive voksene som jobber der, og at han min sønn passer inn i gruppen:-) 

Kanskje det er noe i det: like barn, leker best? 

Hmmmmm, er jo lov å håpe<3

Kryss fingre og tær for oss:-)

-titti-

Løvemamma er klar til kamp...

En uke.... Ja, poden har nå gått en uke på videregående, og for meg virker det som han har gått en hel måned der allerede....

Et ord som oppsummerer denne uka er, HJERTESKJÆRENDE!!!!

Mandag: Noen kastet/skøyt pinner på sønnen min!

Tirsdag: Han ble ertet og baksnakket, og to stykker prøvde å stjele/ta mobilen hans! Og oppgaver i matte & norsk, som han ikke forsto noe av!

Onsdag: Fysisk umulig å få han på skole!

Torsdag: Han ene som prøvde å ta mobilen til min sønn, spente ben på han! Fremdeles matte og norsk oppgaver han ikke forstår!

Fredag: Brøyt ut slåsskamp i klasserommet mellom to andre elever, så blodet fra nesa til den ene gutten rant! Min sønn ble kastet blyanter og papir på!

Hva skal jeg gjøre? Har snakket med lærer hver eneste dag, men uten resultater! Min sønn gjemmer seg nå under en trapp i friminuttene, så ingen skal se han:-( 

Hvordan skal jeg ordne dette?

Han er nå på vei til skolevegring, allerede blitt syk i magen, og på en uke han har blitt innesluttet... Herregud, en uke på videregående, og jeg har flashback til vanskeligere tider:-(

Vi har i tidligere skoleår gått i både vanlig klasse og spesialklasse på vanlig skole, og dette har ikke vært ideelt for min sønn, han hadde skolevegring, syk i magen og innagerende! Så fikk han plass på spesialskole, og verden ble en annen, ikke syk i magen, ikke skolevegring og han åpnet seg, han ble mer sosial, han var blidere, gutten min trivdes<3

Nå, jeg ser allerede hvor dette bærer, men jeg vil IKKE at vi skal tilbake til slik det var før, vil ikke at alt som er bygget opp i løpet av tre år på spesialskole, skal brytes ned!!! Men hvordan unngår jeg dette???? 

På mandag skal jeg ringe videregående skolen å be om et møte, frem til det, holder jeg min sønn hjemme!!! Kan ikke utsette han for et slikt miljø eller den psykiske belastningen dette er for han! Vi skal ikke bryte NED, det som er bygget OPP!!!

Det er sikkert ikke riktig av meg i skolesystemets øyne og noen vil nok rynke pannen og riste på hodet, mene at dette er feil!!! 

Men i min jobbveskrivelse som mamma, står det bl.a. at jeg har tatt på meg et livslangt ansvar å beskytte min sønn!

Og som mamma til en autistisk ungdom, må jeg nå gjøre dette, jeg bygger OPP<3

-løvemamma titti-

Sommerferien går så altfor fort....

Ja, som tittelen på dette innlegget sier, så syntes jeg sommeren går så altfor fort:-( 

Jeg syntes alltid min sønn har en utrolig stor progresjon i sommerferien, han er omgitt av mennesker som viser han forståelse, som bygger han opp, som støtter og veileder:-) Ja, vi er heldige, for vi har en utrolig familie, som viser oss all den støtte og forståelse vi begge trenger <3

Allikevel, går han noe tilbake når skolen starter, og alle kravene igjen kommer:-/ Og nå kommer det også en stor overgang, ja, han skal starte på videregående skole.... Kjenner jeg får vondt i magen:-(

Han har gått på spesialskole hele ungdomstrinnet, og de underverker det har gjort, HELT UTROLIG:-D Husker jeg var så i tvil, men å så glad jeg for at jeg søkte han dit, og takket ja til plassen den gangen:-) 

Nå, en uke til skolestart, og han har mareritt om natten, snakker og spør mye, og jeg trøster, svarer og forbereder han så godt jeg kan:-)

Det er ikke lett dette med overganger og nye ting/steder for autisme barn/ungdom, og som foreldre gjør vi hva vi kan.... og håper med hele vårt hjerte at vi har gjort det som trengs.... 

Så nå i sluttspurten "jobbes" det iherdig, og dere skal ALLE sammen vite: Dere er alle i mine tanker, med de beste ønsker og forståelse for hverdagens utfordringer i de nærmeste dagene/ukene:-) Vit at dere er ikke alene, og at "sammen er vi sterke" (som min sønn alltid sier: Alene er man sterk, men er man to eller tre, da mamma, da er man nesten superhelter)

Ønsker dere alle en superduper tirsdag:-D

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-