Filosofering i hverdagen (del 3)

Sitter i sofaen en søndags ettermiddag, været er grått, noe det har vært store deler av denne høsten! Da sønnen min kommer inn for å fortelle meg om noe han har tenkt på! 

Ja, vi er tilbake i filosofiens verden fra et autistisk synspunkt;-)

Vet du, kommer det fra han, jeg har tenkt litt.... Vi mennesker er som et tre! Ja vel, sier jeg, hva mener du med det? Jo, mamma, først er vi et frø, vi vokser og vokser inne i magen, akkurat som frøet gjør i jorda, så blir vi født, og frøet blir født når det kommer opp fra jorda! Så vokser vi og lærer nye ting, treet vokser og får greiner! Greinene er det vi lærer, vi vokser oss store og sterke, akkurat som treet! Treet får nye små greiner ut i fra de gamle greinene, akkurat sånn lærer vi nye ting også! Vi lærer jo nye ting, fra det gamle vi har lært! Vi slutter aldri å vokse, så vi mennesker er som trær...

(Jeg døper forklaringen nå "Livetstre", kanskje det er ut ifra slike tanker det fikk sitt navn? Ikke vet jeg)

Så snur han og går ut av stua, skulle bare fortelle hva han har kommet frem til, og jeg sitter igjen i sofaen, og tenker at han faktisk har rett! Og lurer på hvor tankene hans kommer fra, og hvor mye som foregår i hans hode! 

Dette er en ungdom med autisme, med tilrettelagt skoledag på spesialskole, som fremdeles sliter med å knekke gangekoden, som jeg fikk beskjed at ikke kom til å greie seg selv som voksen!

Og det kan nok være en sannhet i det, han kommer til å trenge hjelp i hverdagen, han kommer til å trenge meg resten av mitt liv, kanskje mer enn det en uten diagnose, allikevel, hans filosoferinger er for meg helt fantastiske, så bryr meg ikke så mye om gangetabellen, for meg er hans tanker så mye mer interessante og viktige! 

Og er dette et typisk trekk hos autister? Denne filosoferingen om verden, autisme og livet? Det å ville skrive en bok om hvordan hans oppfattelse av å være autist er? Sammenligningen, nysgjerrigheten og forklaringen?

Hva er ditt barns filosofering?

Ha en fin dag folkens!

-titti-

Filosofering i hverdagen (del 2)

Nå er jo spørsmålet, hvor mange deler blir det etterhvert, hmmmm:-)

Min sønn liker å tenke på hvordan autister har det, og hvilken grad av autisme de har. Nå skal det sies at han elsker å være autist, og "leker" med tanken å skrive en liten bok om hvordan det er å være autist, så andre kanskje kan forstå det litt bedre (ved andre mener han alle vi som ikke er så heldig å være autist)

I så fall, her om dagen hadde han møtt noen som hadde en mer alvorlig grad av autisme enn det han har!

Denne personen, hadde ikke språk, og dette gikk han lenge å "tygde" på;-) Og han kom frem til det, at han kunne forstå hvorfor denne personen ikke snakket, hans forklaring var: Jeg har autisme, og jeg liker ikke alltid å snakke med mennesker, fordi jeg ikke kjenner dem og forstår ikke alltid hva de sier eller mener! Hvis noen har mer autisme enn det jeg har, så har de sikkert mer av det også, og da er det fult forståelig at de ikke snakker! 

Nå sier ikke jeg at det faktisk er slik, men liker hans forklaring på hvorfor denne personen ikke snakket, en god og kanskje naiv måte å oppfatte det på, men  hva vet jeg egentlig på hvorfor en person med en alvorligere grad av autisme ikke snakker! Det er sikkert en forsker forklaring på dette, og det er bare å opplyse meg om dette:-)

Men her fikk jeg i allefall synspunktet til en som vet hvordan det er å være autist, og sistuasjonen lest og forklart fra et autistisk synspunkt<3

Håper virkelig han bestemmer seg for å skrive denne boka, om den blir utgitt eller ei, er ikke så viktig, det viktigste er at det gir meg et stynspunkt inn i hans oppfattelse av verden, autisme og livet, og at jeg lærer enormt mye om og av han! 

Ha en fin lørdag folkens, og håper filosoferingen i hverdagen er av interesse:-)

-titti-

Til alle SUPERHELTER<3

Vi får ikke mer enn vi klarer, sies det, og så mye vi klarer<3 Jeg er dypt innponert over alle dere mammaer og pappaer, som møter "vår"hverdags utfordringer. Som i de øyeblikk hvor vi ikke vet hvordan vi skal klare det, så finner vi en indre styrke, og setter igang med det som må gjøres, kjempes og seires over! Så når jeg kom over et dikt, som i mine øyne handler om litt av dette, så ville jeg gjerne dele det med dere<3

Stå på, dere er ikke alene, vi lærer av hverandre, og sammen, sammen er vi superhelter:-)

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende...

Skrevet av Margaret Skjelbred!

Ha en fin dag, alle superhelter:-D

-titti-

Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-

Sommerferien går så altfor fort....

Ja, som tittelen på dette innlegget sier, så syntes jeg sommeren går så altfor fort:-( 

Jeg syntes alltid min sønn har en utrolig stor progresjon i sommerferien, han er omgitt av mennesker som viser han forståelse, som bygger han opp, som støtter og veileder:-) Ja, vi er heldige, for vi har en utrolig familie, som viser oss all den støtte og forståelse vi begge trenger <3

Allikevel, går han noe tilbake når skolen starter, og alle kravene igjen kommer:-/ Og nå kommer det også en stor overgang, ja, han skal starte på videregående skole.... Kjenner jeg får vondt i magen:-(

Han har gått på spesialskole hele ungdomstrinnet, og de underverker det har gjort, HELT UTROLIG:-D Husker jeg var så i tvil, men å så glad jeg for at jeg søkte han dit, og takket ja til plassen den gangen:-) 

Nå, en uke til skolestart, og han har mareritt om natten, snakker og spør mye, og jeg trøster, svarer og forbereder han så godt jeg kan:-)

Det er ikke lett dette med overganger og nye ting/steder for autisme barn/ungdom, og som foreldre gjør vi hva vi kan.... og håper med hele vårt hjerte at vi har gjort det som trengs.... 

Så nå i sluttspurten "jobbes" det iherdig, og dere skal ALLE sammen vite: Dere er alle i mine tanker, med de beste ønsker og forståelse for hverdagens utfordringer i de nærmeste dagene/ukene:-) Vit at dere er ikke alene, og at "sammen er vi sterke" (som min sønn alltid sier: Alene er man sterk, men er man to eller tre, da mamma, da er man nesten superhelter)

Ønsker dere alle en superduper tirsdag:-D

-titti-