Filosofering i hverdagen (del 2)

Nå er jo spørsmålet, hvor mange deler blir det etterhvert, hmmmm:-)

Min sønn liker å tenke på hvordan autister har det, og hvilken grad av autisme de har. Nå skal det sies at han elsker å være autist, og "leker" med tanken å skrive en liten bok om hvordan det er å være autist, så andre kanskje kan forstå det litt bedre (ved andre mener han alle vi som ikke er så heldig å være autist)

I så fall, her om dagen hadde han møtt noen som hadde en mer alvorlig grad av autisme enn det han har!

Denne personen, hadde ikke språk, og dette gikk han lenge å "tygde" på;-) Og han kom frem til det, at han kunne forstå hvorfor denne personen ikke snakket, hans forklaring var: Jeg har autisme, og jeg liker ikke alltid å snakke med mennesker, fordi jeg ikke kjenner dem og forstår ikke alltid hva de sier eller mener! Hvis noen har mer autisme enn det jeg har, så har de sikkert mer av det også, og da er det fult forståelig at de ikke snakker! 

Nå sier ikke jeg at det faktisk er slik, men liker hans forklaring på hvorfor denne personen ikke snakket, en god og kanskje naiv måte å oppfatte det på, men  hva vet jeg egentlig på hvorfor en person med en alvorligere grad av autisme ikke snakker! Det er sikkert en forsker forklaring på dette, og det er bare å opplyse meg om dette:-)

Men her fikk jeg i allefall synspunktet til en som vet hvordan det er å være autist, og sistuasjonen lest og forklart fra et autistisk synspunkt<3

Håper virkelig han bestemmer seg for å skrive denne boka, om den blir utgitt eller ei, er ikke så viktig, det viktigste er at det gir meg et stynspunkt inn i hans oppfattelse av verden, autisme og livet, og at jeg lærer enormt mye om og av han! 

Ha en fin lørdag folkens, og håper filosoferingen i hverdagen er av interesse:-)

-titti-

Til alle SUPERHELTER<3

Vi får ikke mer enn vi klarer, sies det, og så mye vi klarer<3 Jeg er dypt innponert over alle dere mammaer og pappaer, som møter "vår"hverdags utfordringer. Som i de øyeblikk hvor vi ikke vet hvordan vi skal klare det, så finner vi en indre styrke, og setter igang med det som må gjøres, kjempes og seires over! Så når jeg kom over et dikt, som i mine øyne handler om litt av dette, så ville jeg gjerne dele det med dere<3

Stå på, dere er ikke alene, vi lærer av hverandre, og sammen, sammen er vi superhelter:-)

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende...

Skrevet av Margaret Skjelbred!

Ha en fin dag, alle superhelter:-D

-titti-