Et av mine favoritt dikt!

Et av mine favoritt dikt om autisme, og tenkte jeg skulle dele det med dere<3

Det heter:

I Am Going On A Journey

I am going on a journey,

Won't you come along?

I need someone to help me. 

A person big and strong.

I'm walking on my journey

But my feet are very small.

Can you stand beside me,

And catch me if I fall?

At times when I can't keep up

With life and all its fears,

Can you put me on your shoulders

And wipe away the tears?

When the steps I take are not big enough

And it's hard for me to grow

I know I can depend on you

To let me take it slow.

I'm going on a journey,

Please, won't you walk with me?

I need someone who understands 

The place where I should be.

I promise when the road is tough

And you want to turn back home.

I will hold your hand real tight,

So you won't feel so alone.

I'm going on a journey

I don't know where it ends,

But if we walk together,

We can always be best friends.

And when the journey's over

And we find where we should be.

I know that you will be so glad,

You took this path with me.

I'm going on a journey,

Please, won't you come along?

I need someone to guide me

A parent—big & strong. 

Written by Sally Meyer 

Ønsker dere en fin dag!

-titti-

Filosofering i hverdagen (del 3)

Sitter i sofaen en søndags ettermiddag, været er grått, noe det har vært store deler av denne høsten! Da sønnen min kommer inn for å fortelle meg om noe han har tenkt på! 

Ja, vi er tilbake i filosofiens verden fra et autistisk synspunkt;-)

Vet du, kommer det fra han, jeg har tenkt litt.... Vi mennesker er som et tre! Ja vel, sier jeg, hva mener du med det? Jo, mamma, først er vi et frø, vi vokser og vokser inne i magen, akkurat som frøet gjør i jorda, så blir vi født, og frøet blir født når det kommer opp fra jorda! Så vokser vi og lærer nye ting, treet vokser og får greiner! Greinene er det vi lærer, vi vokser oss store og sterke, akkurat som treet! Treet får nye små greiner ut i fra de gamle greinene, akkurat sånn lærer vi nye ting også! Vi lærer jo nye ting, fra det gamle vi har lært! Vi slutter aldri å vokse, så vi mennesker er som trær...

(Jeg døper forklaringen nå "Livetstre", kanskje det er ut ifra slike tanker det fikk sitt navn? Ikke vet jeg)

Så snur han og går ut av stua, skulle bare fortelle hva han har kommet frem til, og jeg sitter igjen i sofaen, og tenker at han faktisk har rett! Og lurer på hvor tankene hans kommer fra, og hvor mye som foregår i hans hode! 

Dette er en ungdom med autisme, med tilrettelagt skoledag på spesialskole, som fremdeles sliter med å knekke gangekoden, som jeg fikk beskjed at ikke kom til å greie seg selv som voksen!

Og det kan nok være en sannhet i det, han kommer til å trenge hjelp i hverdagen, han kommer til å trenge meg resten av mitt liv, kanskje mer enn det en uten diagnose, allikevel, hans filosoferinger er for meg helt fantastiske, så bryr meg ikke så mye om gangetabellen, for meg er hans tanker så mye mer interessante og viktige! 

Og er dette et typisk trekk hos autister? Denne filosoferingen om verden, autisme og livet? Det å ville skrive en bok om hvordan hans oppfattelse av å være autist er? Sammenligningen, nysgjerrigheten og forklaringen?

Hva er ditt barns filosofering?

Ha en fin dag folkens!

-titti-

And Then God Created This Mother….

Jeg vil gjerne dele denne med alle dere fantastiske, sterke og tøffe mammaer der ute i autisme verden:-) Dette er en av mine favoritt "fortellinger"<3

When the Good Lord was creating mothers, He was into his sixth day of 'overtime' when an angel appeared and said,"You're doing a lot of fiddling around on this one."

And the Lord said "Have you read the specs on this order? She has to be completely washable, but not plastic, have 180 moveable parts – all replaceable, run on black coffee and leftovers, have a lap that disappears when she stands up, a kiss that can cure anything from a broken leg to a disappointed love affair and six pairs of hands, ears that will hear things she doesn't want to hear, a mouth that can gently kiss away scrapes and bruises and yet tear the hide right off of those who try anything against the best interests of her child.


Yes, this model will have to be able to sit patiently and listen to outlandish reports about her child without flinching. She will have to hear how hopeless it all is and know that it isn't so. She will have to have those kinds of eyes which don't tear when she hears other mothers talk about how well things are going for their children." 

The angel shook its head slowly and said, "Six pairs of hands, yet? No way." "It's not the hands that are causing the problems," said the Lord. "It's the three pairs of eyes this mother has to have." "That's on the standard model"? asked the angel. 

The Lord nodded and said, "One pair that sees through closed doors when she asks, "What are you kids doing in there?" when she already knows. Another pair here in the back of her head that sees what she shouldn't but what she has to know and, of course, the ones here in front that can look at a child when he goofs up for the 99th time and say, "I understand and I love you anyway" without so much as uttering a word. 

"Lord," said the angel, touching his sleeve gently, "come to bed. Tomorrow…" "I can't, answered the Lord, "I am so close to creating something so close to myself. Already I have one who heals herself when she is sick, feeds a family of six on one pound of hamburger and gets her nine-year-old to stand under a shower." The angel circled the model of a mother very slowly. "It's too soft," it sighed. 

"But tough!" said the Lord excitedly. "You cannot imagine what this mother can do or endure." "Can it think?" asked the angel. "Not only can it think," said the Creator, "it can reason and compromise." 

Finally, the angel bent over and ran a finger across the cheek. "There is a leak," it pronounced. "I told you that you were trying to put too much into this model." "That's not a leak, said the Lord, "it's a tear." "What's it for?" asked the angel. 

"Tears are for joy, saidness, disappointment, pain, loneliness and pride… this model will know a lot about all that" answered the Lord, "But you know" He continued, "I don't even remember putting that tear there." "By the way", asked the angel, "what will you call this model?" 


"I will call this one simply, the mother of an autistic child." 

Author Unknown 

Denne rører meg alltid i hjerterota<3

Ha en fortsatt fin dag, alle sammen:-D

-titti-

Til alle SUPERHELTER<3

Vi får ikke mer enn vi klarer, sies det, og så mye vi klarer<3 Jeg er dypt innponert over alle dere mammaer og pappaer, som møter "vår"hverdags utfordringer. Som i de øyeblikk hvor vi ikke vet hvordan vi skal klare det, så finner vi en indre styrke, og setter igang med det som må gjøres, kjempes og seires over! Så når jeg kom over et dikt, som i mine øyne handler om litt av dette, så ville jeg gjerne dele det med dere<3

Stå på, dere er ikke alene, vi lærer av hverandre, og sammen, sammen er vi superhelter:-)

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende...

Skrevet av Margaret Skjelbred!

Ha en fin dag, alle superhelter:-D

-titti-

Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-