Filosofering i hverdagen (del 1)

Hei sveis, som tiden går, nå har vi kommet i mål, og det ble skolen jeg mente var det riktige for min sønn<3 Ofte vet mamma best;-)

Så tilbake til poenget i dette innlegget:-P

For tiden er min sønn i det filosofiske hjørnet, han er det fra tid til annen!

Og i dag har vi snakket om blandt annet Gud... Jeg har ikke, som det jeg vet, presset min sønn til noen tro, siden jeg ikke vet selv om jeg tror eller ikke...

I alle fall, nå har han helt på egenhånd kommet frem til en konklusjon han selv føler seg komfortabel med;-)

Det hele startet med, "hva skjer når vi dør?" 

Det han da har kommet frem til er: Når man dør får man to valg, om du vil bli gjenfødt eller komme til himmelen, det er helt opp til deg, om du føler du er ferdig eller om du har noe mer du vil erfare her på jorden!

Nå var han ikke helt sikker på hvilken Gud som da finnes, men det var egentlig ikke så farlig, man kan ha forskjellige guder, de er jo egentlig snille alle sammen:-) 

Jeg spurte han om hva han hadde valgt, og svaret kom klart og selvsikkert: Han hadde nok valgt å bli gjenfødt, og kunne han få velge alt selv, så var det egentlig ikke så farlig om han var gutt eller jente, men at han kom tilbake til jorden som aukkurat den type autist han er (atypisk autisme) for ingenting er bedre enn å være det! Da er man ikke lik alle andre, og man ser og opplever verden på en mye bedre måte enn de fleste mennesker på jorda<3

Er så stolt av hvordan gutten min ser på seg selv og verden, for en god måte å se den på, syntes nå jeg!

Liker ideen om at man får velge, så nå har jeg funnet en tro igjennom min sønn, en tro på valg, egenverdi og kjærlighet<3

Så hva tror du?

Ønsker dere alle en fin lørdagskveld!

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-

 

Å ha god tid.....

Jeg var på ansvarsgruppemøte i går, og mål og del mål er oppnådd, weeee:-) Det ligger jobb bak, men så deilig det er når ting har gått på skinner. Takker skolen til poden for en fabelaktig jobb frem til nå:-) (og gir meg selv en klapp p skulderen også, ja, hehehe). Men den jeg er mest stolt av, og som trenger skryt for jobben han har gjort (ubevist og bevist) er poden... Han har gjort hopp i utvikling både faglig og resten av arenaene (bl.a. sosialt). Hipp hurra for han, stå på du STORE "lille" gutten min <3

I løpet av detteåret, må jeg finne en videregående skole jeg mener passer til min sønn, og spurte da læreren til poden om dette i går. Hvilke skole mener han ville passet min sønn best?? Jeg fikk et uoffisielt svar, og nå er jeg da i gang med undersøkelse av denne skolen. Gjennom blogger og folkemunn får man vite utrolig mye, og som kommer godt med i vurderinger jeg skal gjøre.

Altså jeg har god tid. Ja, jeg liker å undersøke og være godt forbredt, når jeg skal ta  slike viktige beslutninger... Min sønn startet i 9. nå i august, og søknadsfrist for videregående skole for han er ikke før feb.2014... Hehehe, ja, jeg har gooooood tid... Men tiden går så altfor fort, og i løpet av denne tiden støter vi garanter på litt "humper" i veien, så jo bedre tid jeg har, des mer får jeg gjort, og ikke minst får en god oversikt over:-D


Ønsk meg lykke til i jakten på gode skoler, og jeg holder dere så klart oppdatert om hvilke skoler jeg besøker og hva jeg tilslutt finner ut er den beste skolen for poden <3

Ønsker dere en strålende snø-dag...

<3 Titti <3

Nå er vi tilbake♡

Ja, da har vi gjennomført en 3 uker lang ferie, puh, slitsomt, men en fantastisk tur.

Vi var en uke på cruise i karibien, hvor vi stoppet innom Bahamas, St.Thomas og St.Martin, helt utolig. Cruiset i seg selv var veldig bra, det er kanskje ikke det jeg vil anbefale hvis din autistiske sønn/barn ikke liker mange mennesker tett innpå seg, men vi fikk det til å virke på en eller annen måte:-)

Der i mot, kan jeg på det sterkeste anbefale Disney landene, Sea world og Universal, helt utrolig hvor flinke de er til å ta hensyn og tilrettelegge. Her Norge har vi mye å lære om service.... og ikke minst den forståelsen menneskene viser, når du har fortalt at denne ungdommen er autist... I love US of A...

Jeg kommer tilbake med flere historier og tips til turer dit, måtte bare innom å si hei til dere alle. Og nå... Nå får jeg begynne å pakke ut ALT vi har shoppet:-D

Ha en fin kveld ALLE sammen.....

Klemmer fra titti♡

Noen ganger trenger jeg en klippe.....

Til vanlig er jeg faktisk fornøyd med å være alenemamma, det er ingen som krever mer energi, enn jeg kan gi. Det ingen andre som maser, enn poden. Alle avgjørelser er opp til meg, ja, egentlig står alt på meg, og takler det strålende om jeg får si det selv, hehehe , og liker det faktisk slik også. (Selv skryt og alt det der....)

Allikevel.... Noen ganger.... Savner jeg nærheten ved en partner, kremt kremt, få tankene dine opp fra "grøften" tjihi, det er ikke akkurat det jeg mener, nei:-P

Det jeg mener er armkroken du kunne gjemt deg i om kvelden, når huset har slått seg til ro... En munn som ønsker deg en fin dag på jobb og et farvel kyss, som du bærer med deg resten av dagen i hjertet ditt.....
Hmmmmm, akkurat det kan jeg savne noen ganger. Den godheten som en kjæreste gir deg, som ingen annen kan gi, og akkurat nå er jeg inne i en slik periode, takk overmakter for at de periodene ikke varer lenge, hehehe, noen dager, så er det over igjen;-)

Da forsvinner behovet i en hverdag med avgjørelser, ansvar og middager, trening og alt annet som hører med... Da er ikke savnet etter en armkrok eller et "Ha en fin dag på jobb" og farvel kyss i lenger i mine tanker... Jeg er igjen fornøyd med tilværelsen, men akkurat nå, i dette ene øyeblikk, er savnet etter den armkroken der....

En kjærlighet mellom likeverdige partnere, som elsker meg med alle mine feil og mangler, som kan være min klippe, når jeg trenger noen å holde meg fast i, som er mitt skjold mot uvær og som er armkroken jeg noen ganger trenger å gjemme meg i.... Kjærlighet, ikke sant????

<3 Titti <3

Å gi etter beste evne....

Jeg snakket med en foreldre til et barn med nesten samme diagnose som min sønn her om dagen. Hun er der i prosessen hvor jeg var for noen år siden, å sloss for det man mener er best for sitt barn, få det hun har rett på...
Åååå, som jeg hadde lyst til å gi henne en klem, og vise henne veien... Jeg vet jo hvordan det er, hvordan det er å bli møtt med holdningen om at du bryr deg for mye ,av skolen hvor barnet ditt går, hvordan det er å måtte anke hos NAV og bydelen, og rippe opp i ALT som ditt barn ikke mestrer, som det egentlig burde, gang på gang på gang... Sukk, som jeg skulle ønske jeg kunne guidet henne på stien hun har begitt seg ut på. Være skulderen hun trenger, bare være der når du sitter alene med sine tanker og bekymringer i sofaen etter at barnet har lagt seg om kvelden...

Jeg er nå så heldig at jeg har fått igjennom det meste vi har rett på, jeg trenger ikke lenger å jobb 100%, slik at jeg får gitt mitt barn den oppfølgningen det trenger, både når det kommer til energi og møter generelt med skolen, bydelen, BUP, PPT o.s.v. Det er hardt å være alene og måtte gjøre ALT sammen.... ALENE.... Man får ikke noe servert på et fat, du må finne ut det meste selv, finne ut hvilken vei du må gå, hvem du skal kontakte og forholde deg til, sette deg inn i lover og regler, og mye mer:-(

Denne mammaen jobber 100%, er alenemor, og sliten langt langt langt inn i sjelen, jeg håper at jeg ga henne den lille trøsten og støtten jeg kunne gi henne akkurat der og da, og håper og ønsker at hun finner ut hvilken vei, og at den veien blir lettere enn den jeg måtte gå...

Kjære mammaen, er det noe, spør meg, jeg skal svare etter beste evne, gi den skulderen så godt det lar seg gjøre, og vit, jeg vet hvordan du har det... Du gjør en super jobb, stå på, det lønner seg til slutt, når du ser ditt barn blomstre og du kan lene deg tilbake i sofaen og nyte synet, og ikke tenke på ALT du skal skrive, anke, sloss for i morgen....

Tenker på deg

<3 Titti <3

Jeg ELSKER kurs:-D

Ja, det er den tiden på året, der alle vi som jobber med barn, og har barn med diagnose får tilbud om kurs... Og jeg ELSKER det:-O Gjennom kurs lærer jeg og jeg får ny motivasjon til utfordringer vi møter i hverdagen:-)

Denne høsten, ja så klart, etter at vi kommer hjem fra ferie (Wooohoooo, 17 dager igjen , nedtelling for fullt i dette huset.) er det noen kurs jeg allerede har meldt meg på, disse er: Sosial kompetanse (1 dag), Utfordrende atferd (1 dag) og Personal atferd (1 dag) ved Nordvoll skole og autisme senter, gleder meg VELDIG:-D

Jeg har også LENGE hatt lyst til å gi råd til foreldre/foresatte som er i den situasjonen som vi har vært i, spesielt når det kommer til skole systemet og råd for tilretteleggelse i hverdagen, men også at noen hører på dine bekymringer og kanskje frustrasjon.

Jeg kom over et tilbud i regi av Autismeforeningen i Oslo og Akershus, som heter Kurs for likemenn, så vurderer å melde meg på dette, ender vel med at jeg gjør det, kjenner jeg meg selv rett, hehehe... Utdrag av kursbeskrivelse:  "En likemann er en person som gir råd til andre som er i en lik situasjon som deg selv. Som likemann kan du være med på å utvide vårt tilbud til medlemmer som trenger noen å snakke med om autisme- eller asperger relaterte emner. Du bestemmer selv i hvor stor grad og på hvilken måte du bidrar. Det kan f.eks. være ved å svare på e-postmeldinger om avtalte temaer som videresendes til deg fra vår sekretær, eller ved å ha en bestemt telefon tid der medlemmer kan ringe og snakke med deg, eller ved å delta i våre samtalegrupper og gi råd til de som kommer dit med spørsmål og bekymringer. Gjennom likemannskurset får du opplæring i hva det er viktig å tenke på når du skal gi slike råd."

Høres ikke dette spennende ut??? Det syntes jeg:-)
Håper de har plass, så får vi krysse fingrene for at det går i boks:-D Holder dere oppdattert...

<3 Titti <3

YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3

Hva er atypisk autisme?

Og VELDIG stolt..

 
Atypisk autisme er som autisme en sosial dysfunksjon. Tilstanden regnes imidlertid som en ”mildere” type autisme siden intelligensen ligger innen for normalområdet og språket er bedre enn hos autisten.
Dette er også en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som atskiller seg fra barneautisme ved at symptomene melder seg senere etter at barnet er fylte 3 år. Den oppfyller heller ikke de tre sett av kriterier som man behøver for å stille diagnosen barneautisme.

Grunnlaget for å tilfredsstille de tre grunnleggende settene av diagnostiske kriterier (gjensidig sosial interaksjon, kommunikasjon og restriktiv, stereotyp eller repeterende atferd) er i tillegg avvikende, slik at ett eller flere av disse atferdsområdene ikke kan klassifiseres som (tilstrekkelig) påfallende. Atypisk autisme ses ofte i sammenheng med psykisk utviklingshemming og hos mennesker med alvorlige spesifikke språkforstyrrelser.

Atypisk autisme inkluderer:
1. Atypisk barnepsykose
2. Atypisk infantil autisme
3. Psykisk utviklingshemning med autistiske trekk

Mange savner fortsatt tydelige definisjoner av de ulike diagnosene som rommes av diagnosen atypisk autisme. Her er overgangene helt glidende, og vi vet nok ikke med sikkerhet hvordan barn med denne diagnosen er ulike Asperger-barn eller barn med autistisk syndrom.

Atypisk autisme er en diagnose fra ICD-10, mens vi i det andre store diagnosesystemet DSM-IV kaller dette for ”GUF uten noen nærmere spesifikasjon”.

Undersøkelser tyder på at forekomsten av autismespektrumtilstander er høyere enn tidligere antatt. Hovedøkningen ligger i gruppen "atypisk autisme", altså dem som ikke oppfyller kriteriene for barneautisme. Tidligere forholdt man seg til et enten-eller, mens vi nå ser på hele spekteret av relaterte syndromer.

Håper dette kunne være til hjelp, og mer kommer, så fort jeg finner mer  informasjon og materiale om dette:-) Dette er som du har lest over et felt som trenger mer forskning. Jeg som mamma savnet informasjon o.l. om denne diagnosen da min sønn fikk denne og tilleggsdiagnosen mildt psykisk utviklingshemmet.
Har du spørsmål er det bare å ta kontakt:-)

<3 klem fra titti <3

(informasjon hentet fra autismesiden, lommelegen og Oslo Universitetssykehus)