YESSSSS, jeg er autist!!!!

Det var reaksjonen jeg fikk den gang jeg fortalte min sønn om hans diagnose... Kan dere tenke dere hvor glad jeg ble i mamma hjertet mitt:-)

Det hele startet etter en ny utredning hos BUP, rett før en sommerferie, og han skulle starte på ny skole når den var over, og høsten banket på vår dør... Som mange autister ville han så klart forsette på den skolen han gikk, og syntes det var VELDIG dumt å starte i 8.klasse, blæh til ungdomsskole:-O

Vel, ny skole måtte han jo starte på, og jeg hadde ENDELIG fått han inn på den skolen jeg mente var og er den beste for han (forteller om det en annen gang).

Han skulle nå starte på spesialskole! Så spørsmålet fra min sønn ble da: "Hvorfor skal jeg starte på spesialskole? Jeg er ikke MONGO". Yaiks, tenkte jeg, nå er det på tide å fortelle om diagnosen hans! Etter å samlet mine tanker i lynets hastighet, satte vi oss ned i senga hans, og jeg fortale og forklarte: "Gutten min, du skal starte på denne skolen, siden du er autist". Han lurte da så klart på hva autist var for noe. Jeg forklarte, "du vet at du noen ganger ikke forstår hva andre mener, at du ikke liker bursdager og mange mennesker rundt deg? Det gjør ikke autister, men de liker dinosaurer, pokemon og tog (min sønns sær interesser). Hadde du ikke vært autist hadde du ikke kunnet ALT det du kan om dette. Det er derfor du er så flink til å ta bilder, lage brettspill, spille WII & gameboy (ja han runder ALT av spill på null komma null, hvis jeg hadde latt han spille så mye han ville i løpet av en dag da) og ikke minst, gutten min, det er derfor du er så flink på data!" Han spurte meg ut om skolen, og jeg svarte etter beste evne. Jeg forklarte bl.a. at de har en bedre måte å lære på der, at det var et mindre antall elever på denne denne skolen enn det han var vant til... Dro inn så mye positivt som mulig både når det kom til den nye skolen, og ikke minst autismen.

Etter endt samtale slenger gutten min seg rundt halsen min, og sier: Yessss, jeg er autist, så bra, mamma, for jeg vil jo like alle tingene mine, for pokemon er..... også bega han seg ut i et laaaaaangt foredrag om en spesiell pokemon figur, hehehe!

Det har kommet spørsmål i ettertid, når han har fått tenkt igjennom alt jeg hadde sagt, og jeg svarer så ærlig jeg kan, i positive vendinger, og den dag i dag er min sønn stolt og MEGET glad for at han er autist, og ja, han blomstrer på den "nye" skolen:-D

<3 Titti <3