Løvemamma er klar til kamp...

En uke.... Ja, poden har nå gått en uke på videregående, og for meg virker det som han har gått en hel måned der allerede....

Et ord som oppsummerer denne uka er, HJERTESKJÆRENDE!!!!

Mandag: Noen kastet/skøyt pinner på sønnen min!

Tirsdag: Han ble ertet og baksnakket, og to stykker prøvde å stjele/ta mobilen hans! Og oppgaver i matte & norsk, som han ikke forsto noe av!

Onsdag: Fysisk umulig å få han på skole!

Torsdag: Han ene som prøvde å ta mobilen til min sønn, spente ben på han! Fremdeles matte og norsk oppgaver han ikke forstår!

Fredag: Brøyt ut slåsskamp i klasserommet mellom to andre elever, så blodet fra nesa til den ene gutten rant! Min sønn ble kastet blyanter og papir på!

Hva skal jeg gjøre? Har snakket med lærer hver eneste dag, men uten resultater! Min sønn gjemmer seg nå under en trapp i friminuttene, så ingen skal se han:-( 

Hvordan skal jeg ordne dette?

Han er nå på vei til skolevegring, allerede blitt syk i magen, og på en uke han har blitt innesluttet... Herregud, en uke på videregående, og jeg har flashback til vanskeligere tider:-(

Vi har i tidligere skoleår gått i både vanlig klasse og spesialklasse på vanlig skole, og dette har ikke vært ideelt for min sønn, han hadde skolevegring, syk i magen og innagerende! Så fikk han plass på spesialskole, og verden ble en annen, ikke syk i magen, ikke skolevegring og han åpnet seg, han ble mer sosial, han var blidere, gutten min trivdes<3

Nå, jeg ser allerede hvor dette bærer, men jeg vil IKKE at vi skal tilbake til slik det var før, vil ikke at alt som er bygget opp i løpet av tre år på spesialskole, skal brytes ned!!! Men hvordan unngår jeg dette???? 

På mandag skal jeg ringe videregående skolen å be om et møte, frem til det, holder jeg min sønn hjemme!!! Kan ikke utsette han for et slikt miljø eller den psykiske belastningen dette er for han! Vi skal ikke bryte NED, det som er bygget OPP!!!

Det er sikkert ikke riktig av meg i skolesystemets øyne og noen vil nok rynke pannen og riste på hodet, mene at dette er feil!!! 

Men i min jobbveskrivelse som mamma, står det bl.a. at jeg har tatt på meg et livslangt ansvar å beskytte min sønn!

Og som mamma til en autistisk ungdom, må jeg nå gjøre dette, jeg bygger OPP<3

-løvemamma titti-

Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-

Alene mamma og kjærste...

Ja, siden sist jeg var aktiv med blogging, har jeg fått meg kjæreste:-) Det kan jeg fortelle var litt av en omstilling, hehe!

Det er ikke lett å sjonglere autismemamma og kjærste, men prøver etter beste evne å gjøre så godt jeg kan.

Jeg har fra den dagen jeg ble alene, bestemt meg for at det ikke skulle være en "snurre"dør med menn i min sønns liv, så han har ikke møtt noen av de jeg har hatt et forhold til. Hittil har jeg heller ikke fortalt han om min kjæreste og de har heller ikke møttes!

Noe med det å være autist er jo at man misliker sterkt forandringer, og jeg kan bare forestille meg, hvordan min sønn ville reagert hvis han viste eller møtte min kjærste i dag:-O Tror nok dette er noe jeg må ta litt og litt, og kanskje la han venne seg til tanken om at mamma kan få seg kjæreste, før jeg i det hele tatt forteller han noe;-)

Det er nok heller ikke lett å være min kjærste, kanskje ganske skremmende?? Hva vet vel jeg, men jeg kan jo prøve å sette meg inn i hans sko.... Jeg selv, er veldig åpen om min sønn, mener i alle fall jeg selv;-)

I løpet av prosessen i å erkjenne at ditt barn har en diagnose, utviklet jeg etterhvert en, tja, kan jo kalle det en litt "svart" humor, hehe! (Har inntrykk av at det er flere som også gjør dette) Man ser heller det komiske enn det tragiske i situasjoner som kan oppstå i forhold til bl.a sosialesettinger. Og dette tror jeg kanskje kan være litt vanskelig for kjæresten min! I starten når jeg kunne fortelle morsomme (syntes jeg) anekdoter fra hverdagen, så lo han aldri:-O Det ble etterhvert så merkbart at jeg måtte spørre han hvorfor han ikke lo med meg, og han svarte, at han ville ikke såre meg<3 Så jeg sa til han, for meg er det mer "sårende" at han ikke ler;-) 

Men slike ting kan jeg tenke meg at han støter borti mye, hvor går min grense? Helt ærlig vet jeg faktisk ikke selv, men kan forestille meg den går ved bruk av stygge ord, kallenavn o.l. Og så er det jo noe annet når det kommer fra meg selv, enn fra andre:-/ Jeg vet, jeg elsker min sønn over alt i dette univers, for meg er han jo bare seg selv, ikke diagnosen! 

Det er vel kanskje viktig at kjærsten og jeg har en åpen kommunikasjon mellom oss, men gud, så vanskelig det er, når du er vant til å være alene, greie alt selv, stole på at dine egne avgjørelser er det beste! Og nå, nå skal jeg plutselig dele av meg selv.... Vanskelig, men prøver som sagt mitt beste;-) Mer får jeg jo heller ikke gjort, og prøve så godt jeg kan å sette meg inn i min kjærestes sted, og se det fra andre kanter og vinkler! Og ikke bare når det kommer til min sønn, men i alle aspekter i et forhold, hmmmm, ja, jeg ser jeg har noe å jobbe mot!

Allikevel, må jeg si: Det er utrolig deilig med den armkroken, noen å dele med, å være en kjæreste, dele gleder og kanskje noen sorger og tanker med<3 

Ja, akkurat nå, er jeg glad og lykkelig over å ha en kjæreste:-) Så tar jeg ting litt som det kommer, hehe, skal i alle fall prøve:-D

Ha en fin onsdag, alle sammen, og ønsker dere alt godt på deres vei gjennom livet <3

Blogges snart igjen;-)

-titti-

Sommerferien går så altfor fort....

Ja, som tittelen på dette innlegget sier, så syntes jeg sommeren går så altfor fort:-( 

Jeg syntes alltid min sønn har en utrolig stor progresjon i sommerferien, han er omgitt av mennesker som viser han forståelse, som bygger han opp, som støtter og veileder:-) Ja, vi er heldige, for vi har en utrolig familie, som viser oss all den støtte og forståelse vi begge trenger <3

Allikevel, går han noe tilbake når skolen starter, og alle kravene igjen kommer:-/ Og nå kommer det også en stor overgang, ja, han skal starte på videregående skole.... Kjenner jeg får vondt i magen:-(

Han har gått på spesialskole hele ungdomstrinnet, og de underverker det har gjort, HELT UTROLIG:-D Husker jeg var så i tvil, men å så glad jeg for at jeg søkte han dit, og takket ja til plassen den gangen:-) 

Nå, en uke til skolestart, og han har mareritt om natten, snakker og spør mye, og jeg trøster, svarer og forbereder han så godt jeg kan:-)

Det er ikke lett dette med overganger og nye ting/steder for autisme barn/ungdom, og som foreldre gjør vi hva vi kan.... og håper med hele vårt hjerte at vi har gjort det som trengs.... 

Så nå i sluttspurten "jobbes" det iherdig, og dere skal ALLE sammen vite: Dere er alle i mine tanker, med de beste ønsker og forståelse for hverdagens utfordringer i de nærmeste dagene/ukene:-) Vit at dere er ikke alene, og at "sammen er vi sterke" (som min sønn alltid sier: Alene er man sterk, men er man to eller tre, da mamma, da er man nesten superhelter)

Ønsker dere alle en superduper tirsdag:-D

-titti-

Long time, no C...... But now I'm back:-)

Veldig lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, tiden har bare gått, og ting går i glemmeboken:-/ Intensjonen har vært der, men jeg har ikke tatt meg tiden til å sette meg ned å skrive... Men nå, nå merker jeg at tiden igjen er inne for litt tankespinn og dele av livet igjen <3

Ja, merker savnet, hmmmm, jeg har blitt eldre, og med årene kommer jo også erfaring, og takk gud for det;-) Vi, min sønn og jeg, er nå i overgang ungdomsskole/videregående... Å ja, skummelt.. Det er mareritt om ukjente elever og lærere, men vi snakker mye om dette, og skal gjøre det til en positiv opplevelse (å gud, håper det).... Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg, har nå faktisk tenkt, som sagt: kjenner behovet igjen, til å ta opp bloggingen:-)

Som første innlegg på LEEEEEEEENGE starter vi da opp med en liten "gullhistorie" fra gårsdagens svipptur over grensen til det STORE utland (EU)... Jepp, vi snakker Sverige og Svinesund, hehehe, har jo vært i utlandet da;-)

Spørsmål fra min sønn på 15år, inne i en butikk i går:
-Mamma, er autisme sjeldent?
-Ja, gutten min, det er ikke kjempe mange som har det (yaiks, tenker jeg, hvor skal dette ende)
-Så du mener at autisme er utrydningstruet? Ehhhh, tja, man kan jo si det på den måten, gutten min Det er i alle fall mindre autisme enn ADHD
-Så når du fødte meg, så var du så heldig at du fikk et barn som var sjeldent?
-Å ja, jeg er det
-Ja, det var du, for autisme er utrydningstruet, og siden jeg har det, er jeg ikke lik alle dere andre, og siden du egentlig er som alle andre, greide du å lage meg, så det gjør deg jo litt sjelden det å <3

Ikke rart jeg er stolt av STORE "lille" gutten min:-D
(Elsker deg høyere enn livet, gutten min)

Ha en fin uke alle sammen, og ønsker dere alt godt <3

-titti-

 

Å ha god tid.....

Jeg var på ansvarsgruppemøte i går, og mål og del mål er oppnådd, weeee:-) Det ligger jobb bak, men så deilig det er når ting har gått på skinner. Takker skolen til poden for en fabelaktig jobb frem til nå:-) (og gir meg selv en klapp p skulderen også, ja, hehehe). Men den jeg er mest stolt av, og som trenger skryt for jobben han har gjort (ubevist og bevist) er poden... Han har gjort hopp i utvikling både faglig og resten av arenaene (bl.a. sosialt). Hipp hurra for han, stå på du STORE "lille" gutten min <3

I løpet av detteåret, må jeg finne en videregående skole jeg mener passer til min sønn, og spurte da læreren til poden om dette i går. Hvilke skole mener han ville passet min sønn best?? Jeg fikk et uoffisielt svar, og nå er jeg da i gang med undersøkelse av denne skolen. Gjennom blogger og folkemunn får man vite utrolig mye, og som kommer godt med i vurderinger jeg skal gjøre.

Altså jeg har god tid. Ja, jeg liker å undersøke og være godt forbredt, når jeg skal ta  slike viktige beslutninger... Min sønn startet i 9. nå i august, og søknadsfrist for videregående skole for han er ikke før feb.2014... Hehehe, ja, jeg har gooooood tid... Men tiden går så altfor fort, og i løpet av denne tiden støter vi garanter på litt "humper" i veien, så jo bedre tid jeg har, des mer får jeg gjort, og ikke minst får en god oversikt over:-D


Ønsk meg lykke til i jakten på gode skoler, og jeg holder dere så klart oppdatert om hvilke skoler jeg besøker og hva jeg tilslutt finner ut er den beste skolen for poden <3

Ønsker dere en strålende snø-dag...

<3 Titti <3

Nå er vi tilbake♡

Ja, da har vi gjennomført en 3 uker lang ferie, puh, slitsomt, men en fantastisk tur.

Vi var en uke på cruise i karibien, hvor vi stoppet innom Bahamas, St.Thomas og St.Martin, helt utolig. Cruiset i seg selv var veldig bra, det er kanskje ikke det jeg vil anbefale hvis din autistiske sønn/barn ikke liker mange mennesker tett innpå seg, men vi fikk det til å virke på en eller annen måte:-)

Der i mot, kan jeg på det sterkeste anbefale Disney landene, Sea world og Universal, helt utrolig hvor flinke de er til å ta hensyn og tilrettelegge. Her Norge har vi mye å lære om service.... og ikke minst den forståelsen menneskene viser, når du har fortalt at denne ungdommen er autist... I love US of A...

Jeg kommer tilbake med flere historier og tips til turer dit, måtte bare innom å si hei til dere alle. Og nå... Nå får jeg begynne å pakke ut ALT vi har shoppet:-D

Ha en fin kveld ALLE sammen.....

Klemmer fra titti♡