And Then God Created This Mother….

Jeg vil gjerne dele denne med alle dere fantastiske, sterke og tøffe mammaer der ute i autisme verden:-) Dette er en av mine favoritt "fortellinger"<3

When the Good Lord was creating mothers, He was into his sixth day of 'overtime' when an angel appeared and said,"You're doing a lot of fiddling around on this one."

And the Lord said "Have you read the specs on this order? She has to be completely washable, but not plastic, have 180 moveable parts – all replaceable, run on black coffee and leftovers, have a lap that disappears when she stands up, a kiss that can cure anything from a broken leg to a disappointed love affair and six pairs of hands, ears that will hear things she doesn't want to hear, a mouth that can gently kiss away scrapes and bruises and yet tear the hide right off of those who try anything against the best interests of her child.


Yes, this model will have to be able to sit patiently and listen to outlandish reports about her child without flinching. She will have to hear how hopeless it all is and know that it isn't so. She will have to have those kinds of eyes which don't tear when she hears other mothers talk about how well things are going for their children." 

The angel shook its head slowly and said, "Six pairs of hands, yet? No way." "It's not the hands that are causing the problems," said the Lord. "It's the three pairs of eyes this mother has to have." "That's on the standard model"? asked the angel. 

The Lord nodded and said, "One pair that sees through closed doors when she asks, "What are you kids doing in there?" when she already knows. Another pair here in the back of her head that sees what she shouldn't but what she has to know and, of course, the ones here in front that can look at a child when he goofs up for the 99th time and say, "I understand and I love you anyway" without so much as uttering a word. 

"Lord," said the angel, touching his sleeve gently, "come to bed. Tomorrow…" "I can't, answered the Lord, "I am so close to creating something so close to myself. Already I have one who heals herself when she is sick, feeds a family of six on one pound of hamburger and gets her nine-year-old to stand under a shower." The angel circled the model of a mother very slowly. "It's too soft," it sighed. 

"But tough!" said the Lord excitedly. "You cannot imagine what this mother can do or endure." "Can it think?" asked the angel. "Not only can it think," said the Creator, "it can reason and compromise." 

Finally, the angel bent over and ran a finger across the cheek. "There is a leak," it pronounced. "I told you that you were trying to put too much into this model." "That's not a leak, said the Lord, "it's a tear." "What's it for?" asked the angel. 

"Tears are for joy, saidness, disappointment, pain, loneliness and pride… this model will know a lot about all that" answered the Lord, "But you know" He continued, "I don't even remember putting that tear there." "By the way", asked the angel, "what will you call this model?" 


"I will call this one simply, the mother of an autistic child." 

Author Unknown 

Denne rører meg alltid i hjerterota<3

Ha en fortsatt fin dag, alle sammen:-D

-titti-

Kommer vi i mål????

Kanskje det ordner seg nå...?.....

Fikk akkurat telefon fra den videregående skolen jeg vil ha min sønn inn på, og vi (min sønn og jeg) skal på møte der onsdag:-0 Spennende å se om de syntes min sønn passer inn i tiltenkt gruppe, og hva min sønn kommer til å si;-)

Sitter med et spent sug i magen, og krysser alt jeg har av lemmer for at dette er skolen men stor S;-) 

Så klart, det vil være en overgangsperiode og en tilvenningstid, men det er jo normalt for våre barn/ungdommer! Og dette er jo noe de vet, siden de jobber med autister... Her må det rett og slett forberedes og snakkes om, inn i kalenderen og positivitet på høynivå, ååååå, hva jeg er spent:-D

Gud, jeg håper jeg slipper hjemmeskole med poden, det vil kreve enormt av oss begge... Ikke rettferdig ovenfor han eller meg, men som løvemamma, så gjør man det som er nødvendig for at barnet ditt skal ha det godt<3

Som du kanskje har lest forrige innlegg, føler jeg meg som en maur i systemet, små, men sterke!!! Hva ikke vi foreldre får til når vi står på vårt, og det vi mener er best for barna våre:-) 

Vi har blitt eksperter på lover, systemer, fagspråk og selvstudie, alt for at våre barn skal nå sitt fulle potensiale og ha en god hverdag! Klapper for oss jeg:-D

Skal holde dere oppdatert om hva som skjedde på møtet i nesteuke, og så håper jeg (som tittelen i innlegget spør om) at vi nå kommer i mål;-)

-titti-

Liten som en maur....

Ofte i forhold til "systemet" føler jeg meg som en maur... Liten, men STERK:-) De forskjellige instansene er så store og fulle av makt, så jeg føler meg til tider liten og usikker, når jeg har med de å gjøre! Jeg er jo bare et lite menneske, men så greier jeg det, jeg blir hørt, og får igjennom det jeg mener er best! Og selvom tiden jeg har brukt, gjør meg sliten både fysisk og psykisk, så er man sterk!!!!

Sitter nå og venter på telefon fra Utdanningsetaten og rektor på den skolen jeg vil ha min sønn inn på... 

Vi skal inn på et evalueringsmøte for å se om han passer inn i gruppen de har tiltenkt han! 

Å som jeg håper den telefonen kommer i løpet av dagen, så kan jeg forbrede min sønn på møtet, og kanskje, kanskje går det som jeg mener er riktig;-) 

Jeg vil ha min sønn inn på en videregående for ungdom med autisme, tror og håper det er det riktige for han. 

Jeg har vært på besøk og kurs ved denne skolen før, og mitt inntrykk er positivt! De har i alle fall kompetansen som skal til, så er det å håpe på positive voksene som jobber der, og at han min sønn passer inn i gruppen:-) 

Kanskje det er noe i det: like barn, leker best? 

Hmmmmm, er jo lov å håpe<3

Kryss fingre og tær for oss:-)

-titti-

Let the game begin....

Ja, la "spillet" begynne, som tittelen på dette innlegget heter!

Tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering om hvordan skole"situasjonen" til poden er!

Var senest på møte i dag med rådgiver på nåværende videregående skole, hvor jeg informerte at vi ønsker skolebytte! 

Og selvom jeg har hatt løpende kontakt med kontaktlærer, så måtte jeg gjenta alt som hadde skjedd med min sønn sist uke, og at dette resulterte i at jeg nå ikke sender han på skolen:-/

Ut ifra slik jeg forklarte, var hun enig i å søke om skolebytte, så nå er ballen satt i gang:-)

Nå er det "bare" å legge press på inntakskontoret/Utdanningsetaten, for at min sønn skal få et riktig skoletilbud! I løpet av morgendagen skulle jeg og rådgiver bli kontaktet, så krysser alt av fingre for at dette ordner seg slik jeg mener er best;-)

Allikevel pr i dag, har jeg hjemmeskole med poden, og samtidig undersøke med private skoler i nærheten! 

Ønsk meg lykke til alle sammen, og håper Utdanningsetaten gir min sønn det tilbudet han har behov for!

Holder dere oppdatert!

-titti-

Til alle SUPERHELTER<3

Vi får ikke mer enn vi klarer, sies det, og så mye vi klarer<3 Jeg er dypt innponert over alle dere mammaer og pappaer, som møter "vår"hverdags utfordringer. Som i de øyeblikk hvor vi ikke vet hvordan vi skal klare det, så finner vi en indre styrke, og setter igang med det som må gjøres, kjempes og seires over! Så når jeg kom over et dikt, som i mine øyne handler om litt av dette, så ville jeg gjerne dele det med dere<3

Stå på, dere er ikke alene, vi lærer av hverandre, og sammen, sammen er vi superhelter:-)

Stien til verdens ende

Vi syns vi kunne se til verdens ende
og visste åssen åra ville bli,
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille «vi kan klatre, vi».
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i djupet.

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture
over den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla’er
men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komme vonde ti’er
da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende...

Skrevet av Margaret Skjelbred!

Ha en fin dag, alle superhelter:-D

-titti-

Løvemamma er klar til kamp...

En uke.... Ja, poden har nå gått en uke på videregående, og for meg virker det som han har gått en hel måned der allerede....

Et ord som oppsummerer denne uka er, HJERTESKJÆRENDE!!!!

Mandag: Noen kastet/skøyt pinner på sønnen min!

Tirsdag: Han ble ertet og baksnakket, og to stykker prøvde å stjele/ta mobilen hans! Og oppgaver i matte & norsk, som han ikke forsto noe av!

Onsdag: Fysisk umulig å få han på skole!

Torsdag: Han ene som prøvde å ta mobilen til min sønn, spente ben på han! Fremdeles matte og norsk oppgaver han ikke forstår!

Fredag: Brøyt ut slåsskamp i klasserommet mellom to andre elever, så blodet fra nesa til den ene gutten rant! Min sønn ble kastet blyanter og papir på!

Hva skal jeg gjøre? Har snakket med lærer hver eneste dag, men uten resultater! Min sønn gjemmer seg nå under en trapp i friminuttene, så ingen skal se han:-( 

Hvordan skal jeg ordne dette?

Han er nå på vei til skolevegring, allerede blitt syk i magen, og på en uke han har blitt innesluttet... Herregud, en uke på videregående, og jeg har flashback til vanskeligere tider:-(

Vi har i tidligere skoleår gått i både vanlig klasse og spesialklasse på vanlig skole, og dette har ikke vært ideelt for min sønn, han hadde skolevegring, syk i magen og innagerende! Så fikk han plass på spesialskole, og verden ble en annen, ikke syk i magen, ikke skolevegring og han åpnet seg, han ble mer sosial, han var blidere, gutten min trivdes<3

Nå, jeg ser allerede hvor dette bærer, men jeg vil IKKE at vi skal tilbake til slik det var før, vil ikke at alt som er bygget opp i løpet av tre år på spesialskole, skal brytes ned!!! Men hvordan unngår jeg dette???? 

På mandag skal jeg ringe videregående skolen å be om et møte, frem til det, holder jeg min sønn hjemme!!! Kan ikke utsette han for et slikt miljø eller den psykiske belastningen dette er for han! Vi skal ikke bryte NED, det som er bygget OPP!!!

Det er sikkert ikke riktig av meg i skolesystemets øyne og noen vil nok rynke pannen og riste på hodet, mene at dette er feil!!! 

Men i min jobbveskrivelse som mamma, står det bl.a. at jeg har tatt på meg et livslangt ansvar å beskytte min sønn!

Og som mamma til en autistisk ungdom, må jeg nå gjøre dette, jeg bygger OPP<3

-løvemamma titti-

Åh, hva jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin...

Da var første skoledag på videregående unnagjort, og som du sikkert forstår av overskriften på innlegget, var det ikke en super dag:-( Jeg skulle virkelig ønske den tidsmaskinen fantes, om jeg bare kunne spole tiden frem, og se.... Se hvordan det kommer til å gå, eller tilbake, da jeg kunne ordne nesten alt med en trøst, men ikke finnes det noen tidsmaskin, og dette må han igjennom!!!

Fra tidligere innlegg, har du sett, det har vært mareritt og mange grublerier før start, jeg har prøvd så godt jeg kan med positiv snakk, forklaringer, svar på spm og all annen forberedelse som har falt meg inn, men kan ikke si det har vært til kjempe stor hjelp.... 

Allikevel, dagen kom, vi sto opp i god tid, god frokost, inn i den vanlige rutinen, men allikevel var det en mutt og innesluttet ungdom som satt sammen med meg i bilen på vei til nye skolen:-(

Vi kommer frem i god tid, sitter først i bilen å snakker sammen, jeg lover å være ute i bilen HELE skoledagen, i tilfelle han trenger meg (endte med at jeg satt der i 5timer, hehehe)

Så går vi inn, blir presangtert for ny lærer, men min kjære ungdom nekter plent å snakke/svare.... Fremmede mennesker, usikker og ny situasjon, hmmmm, jeg er bare glad for at han ble med inn, skal jeg være ærlig;-) Da de skal til klasserommet, ville han at jeg skulle gå ut i bilen å vente der, HURRAAAAA, seier:-) 

Som sagt blir jeg sittende i bilen i 5timer, og da klokka nærmet seg; ferdig på skolen tid, gikk jeg ut av bilen! I det fjerne ser jeg det kommer en virvelvind av 180cm løpende mot meg.. Ser på hele min sønn at dette IKKE er en god dag, han er svart i blikket og tårene er egentlig ikke langt unna:'-( Kjenner mammahjertet brister, mens jeg tar imot han, og spør hvordan det gikk.... Han forteller at han ikke har villet snakke med noen, han kjenner de ikke, og at ene gutten hadde prøvd å skyte han med pil og bue i ryggen 2 ganger, og siste gangen traff han, og det gjorde vondt:-( Og at de alle sammen var kjempe skumle, og han vil IKKE tilbake.... 

Nå har vi fått snakket sammen, og jeg skal snakke med læreren hans i morgen, for han vil ikke snakke med henne! Så nå får vi se, og håpe det ordner seg<3 Krysser alt av fingrenog tær!

Så vi fikk ikke den starten vi håpet og ønsket oss, men vi holder hodet høyt, snakker sammen og jeg får finne frem "super"mamma kappen, og prøve etter beste evne å ordne opp<3

Holder dere oppdatert... Og håper alle dere ute i autismespekter verden har hatt en fin start:-)

-supermamma titti-