Alene mamma og kjærste...

Ja, siden sist jeg var aktiv med blogging, har jeg fått meg kjæreste:-) Det kan jeg fortelle var litt av en omstilling, hehe!

Det er ikke lett å sjonglere autismemamma og kjærste, men prøver etter beste evne å gjøre så godt jeg kan.

Jeg har fra den dagen jeg ble alene, bestemt meg for at det ikke skulle være en "snurre"dør med menn i min sønns liv, så han har ikke møtt noen av de jeg har hatt et forhold til. Hittil har jeg heller ikke fortalt han om min kjæreste og de har heller ikke møttes!

Noe med det å være autist er jo at man misliker sterkt forandringer, og jeg kan bare forestille meg, hvordan min sønn ville reagert hvis han viste eller møtte min kjærste i dag:-O Tror nok dette er noe jeg må ta litt og litt, og kanskje la han venne seg til tanken om at mamma kan få seg kjæreste, før jeg i det hele tatt forteller han noe;-)

Det er nok heller ikke lett å være min kjærste, kanskje ganske skremmende?? Hva vet vel jeg, men jeg kan jo prøve å sette meg inn i hans sko.... Jeg selv, er veldig åpen om min sønn, mener i alle fall jeg selv;-)

I løpet av prosessen i å erkjenne at ditt barn har en diagnose, utviklet jeg etterhvert en, tja, kan jo kalle det en litt "svart" humor, hehe! (Har inntrykk av at det er flere som også gjør dette) Man ser heller det komiske enn det tragiske i situasjoner som kan oppstå i forhold til bl.a sosialesettinger. Og dette tror jeg kanskje kan være litt vanskelig for kjæresten min! I starten når jeg kunne fortelle morsomme (syntes jeg) anekdoter fra hverdagen, så lo han aldri:-O Det ble etterhvert så merkbart at jeg måtte spørre han hvorfor han ikke lo med meg, og han svarte, at han ville ikke såre meg<3 Så jeg sa til han, for meg er det mer "sårende" at han ikke ler;-) 

Men slike ting kan jeg tenke meg at han støter borti mye, hvor går min grense? Helt ærlig vet jeg faktisk ikke selv, men kan forestille meg den går ved bruk av stygge ord, kallenavn o.l. Og så er det jo noe annet når det kommer fra meg selv, enn fra andre:-/ Jeg vet, jeg elsker min sønn over alt i dette univers, for meg er han jo bare seg selv, ikke diagnosen! 

Det er vel kanskje viktig at kjærsten og jeg har en åpen kommunikasjon mellom oss, men gud, så vanskelig det er, når du er vant til å være alene, greie alt selv, stole på at dine egne avgjørelser er det beste! Og nå, nå skal jeg plutselig dele av meg selv.... Vanskelig, men prøver som sagt mitt beste;-) Mer får jeg jo heller ikke gjort, og prøve så godt jeg kan å sette meg inn i min kjærestes sted, og se det fra andre kanter og vinkler! Og ikke bare når det kommer til min sønn, men i alle aspekter i et forhold, hmmmm, ja, jeg ser jeg har noe å jobbe mot!

Allikevel, må jeg si: Det er utrolig deilig med den armkroken, noen å dele med, å være en kjæreste, dele gleder og kanskje noen sorger og tanker med<3 

Ja, akkurat nå, er jeg glad og lykkelig over å ha en kjæreste:-) Så tar jeg ting litt som det kommer, hehe, skal i alle fall prøve:-D

Ha en fin onsdag, alle sammen, og ønsker dere alt godt på deres vei gjennom livet <3

Blogges snart igjen;-)

-titti-